En liten stopp i Miri før vi sa adjø til staten Sarawak og dro til Kota kinabalu i Sabah:)

Miri er en by som ligger ved kysten, nordvest i Borneo. Det ble kun ett døgn her, som vi da tilbragte kun ved å spise, en liten spasertur i byen og sitte på hver vår laptop på hostellet. Vi har visst blitt litt av noen data-nørder den siste uken, ikke akkuratt typiske backpackere den biten da. Men det er jo på grunn av at vi har vært på steder hvor vi kun har vært på gjennomreise for ett døgn og/eller det ikke er så mye annet å finne, slik som her i Miri.

Det finnes jo nok av turer vi kan dra ut på, men de samme turene kan vi ta ifra Kota Kinabalu, hvor det skal være både lettere og mye bedre alternativer. Jeg og Brita hadde for eksempel planer om å dykke herfra, men pga dårlig vær og sikt under havet, så ville det vært bortkastet penger, så de pengene sparer vi heller til andre steder i Borneo.

Så vi booket fly, siden det nesten er sammen prisen som å ta buss, og dro til Kota Kinabalu istedenfor:)

Bare til informasjon så skal innleggene fra Belaga og Niah være i motsatt rekkefølge. Vi var først i Belaga og så dro vi til Niah:)

Til, i og fra Belaga

Etter 3 dager i Kapit tok vi båten gjennom Rejang elven i ca 5-6 timer. Vi gikk inn i en fullpakket liten "speed"-ferje og før ferjen i det hele tatt hatte begynnt og kjøre,så vi vann komme flytende innover det slitne ferjegulvet..."Hmm? Hva er dette her slags båt vi nå skal ta avgaarde i?!?", tenkte vi...flere ble jo selvfølgelig litt små urolige, men vi fannt fort ut at det bare var deilig toalett vann som kom flytende under føttene våre! Vell,vell...vi er nå vandte med litt sjappy transporter o.l, så det var ikke så hytt dette heller. Vinduene på båten kunne vi nesten ikke se gjennom i det hele tatt, så etter hvert gikk vi ut og klatret opp på det smale taket. Frisk luft,vind i håret, sol, og masse reinskog rundt oss. Det var en ganske så digg tur, selv om elven er brun som kaffe med melk, var det flott natur. Svøre trør og små mangrover langs elvebredden...vi kunne virkelig føle hvor langt inne i den store reinskogen vi faktisk var i. Ferja stoppet i flere bittesmå landsbyer langs elven som er enklere og nå med båt enn bil, så vi fikk da se enda mer av bebyggelsen inni det fjerne. 



Den ene plassen stoppet båten uvanlig lenge, det var selvfølgelig noe galt med motoren, hehe, ikke at det kom som et sjokk! Men vi slapp heldigvis og vente så alt for lenge for vi dro videre og senere ankom den lille landsbyen Belaga. Planen var og ta en til tur til et "Longhouse" dagen etter, men da kvelden kom fant vi heller ut at vi ville dra videre neste dag
.
Så vi gjorde ikke annet en og henge ut på gjestehuset hele kvelden. Det var en god gjeng med andre folk som ankom der på samme tid som oss, så vi hadde en aldri så liten fest, med kortspill, drøs og sosialisering...å dårlig risvin..hehe. Det var kjekkt og være sammen med flere folk i en stor gruppe for en liten stund igjen og dele hverandres reiseerfaringer og planer, siden vi egentlig bare hadde minglet oss i en gruppe på 5 stk den siste uka.



Brita har jo som jeg har kommentert under bildene på albummet mitt, fått seg «»halveis» dreadlocks i håret, men dette har jo utviklet seg til noe helt annet! Store floker og dotter med hår som har klistret seg sammen, så vi prøvd å hjelpe henne på kvelden slik at det kunne se litt bedre ut. Men, det endte med klipping i hytt og vær, og noen fletter her og der..og med en konklusjon om at dette oppdraget var umulig å gjennomføre og at sterkere krefter måtte til:)



Dagen etter var det avgårde tidlig i jeep gjennom humpete veier gjennom jungelen og selvfølgelig, etter 2 timer av turen måtte bilen stoppe! Broen vi skulle kjøre over var ødelagt! Vi måtte vente i litt over en time, fordi de måtte grave opp jorden og slippe ut masse vann fra en liten innsjo, for så og dekke over igjen med tørr jord,slik at vi endelig kunne passere..men vi kom oss ihvertfall frem til Niah.

Niah Nasjonalpark

Jeg, Brita og Leila ankom Niah Nasjonalpark tidlig på dagen etter ett par timers biltur fra Belaga. Siden det ikke var billige rom ledig, fikk vi oss en kjekk liten villa med egen stue,stort soverom, bad og kjokken og etter litt orientering, tok vi føttene fatt avgårde på trekking inn i parken.

Niah er en av Sarawaks minste, men mest viktigste nasjonalparker, dette pga de uvanlige attraksjonene parken har å by på. Noen påstår at parken er fødestedet til vår nåverende sivilisasjon. De eldste moderne funn av menneskelevninger i sør-øst Asia,ble oppdaget i Niah. Dette gjør at parken er en av verdens mest viktigste arkeologiske funnsted, og gravingen som startet i ca 1957 pågår fortsatt. De har funnet hodeskaller av den nå moderne menneskearten Homo Sapiens,og gjenstander som våpen, krukker og andre ting som er fra begynnelsen av den tidlige steinalderen, så langt tilbake som 40 000 år siden. Før dette funnet trodde man ikke at Borneo var befolket for langt, langt senere tid en dette.




Men parken er like interesant selv om man ser bort fra arkeologien. Den majestetiske jungelen er litt av et syn for øyet! Når man trasker langs stien her ser man tettpakket grønn jungel overalt. Med store, eldgammle steinformasjoner og trær i forskjellige varianter og farger. På bakkenivået er det flekkvis korallsteiner som kommer opp fra bakken og de kan se ut som om de er rester av noen slags fort ved første øyekast, men når man ser nøyere etter kan en se at dette slett ikke er vanlige stener, men titusner av år gamle korall lignende fjell. Massevis av trær i alle slags former og grotter vokser ut og over steinformasjonene, og strekker seg langt,langt opp i luften. Det er også store "limestone" fjell ved siden av dette. Hvite store steinfjell som strekker seg enda lenger, ser rett og slett ut som at de strekker seg helt opp til himmels. Man kan langs veien se grotter med vann som har spist sin vei inn i fjellene,og spor etter elver som en gang i tiden har vært der. Nå var det meste små bekker og dammer, men terrenget er ulent, og man kan ikke finne sin vei rundt her om en ikke følger stiene, det er sikkert!



Etter en god times tur i det grønne, med lyder fra fugler, reptiler, apekatter og andre dyrearter, kommer man til gedigne grotter som åpner seg ut av fjellene. Den største grotten kalles (åpenbart) The Great Cave, og inngangen,som er over 60m høy og 250m bred,gjør dette til en av de mest spektakulære grotteinganger som finnes og den leder til et enda større kammer inni. Ved inngangen er det svære trær og planter og nedover kan se bratt ned på den frodige jungelen og dens flotte utforminger. I grotte taket ser en gedigne stein "dråper",(om en kan kalle det det),hengende ned i forskjellige størrelser og former, planter som vokser ut av berget,og en kan se hvordan vann og vær har hatt sin påvirkning på utformingen av grotta/grottene. Det er flere passasjer innover i den store grotta som leder inn til de andre og vi måtte ha med lommelykt for i det hele tatt å kunne se hvor vi gikk. Over alt i taket så vi flaggermus hengende og flaksende over oss. Vi gikk litt innover disse svarte tunellene, tråkket i guano,(flaggermus dritt), som var over alt, og kjendte vann dryppe fra taket. Grotte formasjonene var flotte å se på,og siden vi kom der litt sent på dagen var vi de eneste der. Omringet av fjell og flaggermus vandret vi inn i mørket og hørte bare lyden av dyrene, naturen og ekkoet av vårs egne forspor. En ny og fasinerende opplevelse, atter en gang :)



Vi kunne valgt å gått mye lenger inn for og se flere av de andre grottene,som The Painted Cave,som har gamle hulemalerier fra folket som en gang bodde der. De malte båtreisen fra det levende liv over til dødsriket på veggene for de dødes sjeler til å komme videre. Men som sagt, vi kunne ha valgt å gå der, men vi valgte å gå tilbake til inngangen av The Great Cave. Dette pga at man ved solnedgang kan se svermer av flaggermus flyvende inn og ut på samme tid. Det er over en million flaggermus boende i grottene, og halvparten av dem flyr ut av grotta samtidig som halvparten flyr inn i! Vi satt tålmodig og ventet på at dette skulle skje, men fikk desverre bare med oss at de ble mer og mer aktive når solen begynnte å gå ned. Vi så mange flaggermus, men ikke de store svermene vi hadde håpet på. Kanskje vi hadde sett dem om vi var der lenger,men vi var nødt til å gå, siden båten over til hovedkvarteret der vi bodde gikk senest 19.30, så det var allerede mørkt når vi gikk hjemover med lommelykta vår og den gode følelsen i kroppen etter nye oppdagelser, og en god trekking tur.

Middag og en god natts søvn var akkuratt det vi trengte etter denne turen, før en ny dag med nye reisemål i sikte:)

Kapit & overnattingsbesøk hos Iban-stammen langt inne i Borneos regnskog

Etter 5-6 timer med båt fra Sibu, ankom vi Kapit. Kapit er «hovedstaten» for Batang Rejang elven, den kalles det siden den renner videre inn i Borneos store regnskog. Langs elvene innover regnskogen har det i tusenvis av år bodd mennesker, urbefolkning i Borneo, opprinnelig hodejegere, i «Longhouse». Longhouse er lange flerfamiliehus som er reist på påler. Hodejegere med sin skikk å kappet av hoder var for å vise sine motstandere skrekk og advarsel og de tok dem med hjem for å vise sin manndom og som trofeèr. Men, de hadde så pass mye respekt for de døde at de hang hodeskallene høyt. Mangen lever forsatt på tradisjonelt vis i landsbyene og har bevart sin kulturarv fra generasjoner tilbake. Det finnes ikke hodejegere lenger, heldigvis for oss som dro til Kapit kun for å besøke et «longhouse». Denne skikken forsvannt på 1800-tallet, men noen var faktisk hodejegere inntil 2.verdenskrig, da var det på grunn av hevn ovenfor japanerene som innvanderte landet. Det henger forsatt hodeskaller ned fra taket hos stammene, det var noe av det første vi la merke til da vi kom inn i huset.






Vi besøkte et longhouse som er fra den etniske folkegruppen Iban. Denne stamme-gruppen utgjør mer en 30% av Sarawaks befolkning. I dette longhouset bor det 26 familier, ca 500stk hvis alle var samlet. Men mangen gikk på skolen, studerte, jobbet inn i små-byene og hadde flyttet så det var ikke så mangen til stedet da vi var der. Jeg må si at vi alle var litt skuffet av både det vi fikk se og oppleve hos Iban-familiene. Vi hadde forestillt oss at det skulle være mye mere primitivt, at de hadde holdt mere på den typen livstil som før i tiden. Selv om de selvfølgelig var mye mye lenger tilbake i tid og levde på et helt annet vis enn folkene inni byene. Men når det første man legger merke til når man går inn i stuen er et stort tv med stereoannlegg...hmm.. Vi hadde nok alt for store forhåpninger, verdens utvikling påvirkes av alle uansett folkeslag og hvor man kommer på. Det sier jo også seg selv når det nesten hver dag kommer turister både på dagstur eller overnatter, som vi gjorde, at den økonomiske fortjenesten de får ved å åpne sine hjem, påvirker deres livstil og materielle goder.







Men vi fikk vite mye om folkeslaget, tradisjoner og vi fikk ta del i noen av dagens gjøremål. De startet tidlig på dagen med hver sine arbeidsoppgaver. Noen gikk til jungelen for å jakte, plante, høste eller pleie åkerene sine. Koner tilberedte mat, tok seg av det huslige og flettet på korger, hatter og div. Det meste av mat og kjøtt dyrket de selv. Hver familie hadde hver sin jordflekk som de dyrket mat til sin egen familie og delte ikke med de andre. Hvis det var overskudd av mat, forskjellige flettekorger, tepper osv., så solgte de det på markede i byen. Vi deltok i blant annet å prøve å lære flette kurver, tepper, var med i jungelen å plukket spiselige mat, hjalp til med matlaging, stampe urter. Det var sikkert noe mere men å huske alt er jammen ikke lett når man både deltar, ser og får vite mye om deres kulturarv og tradisjoner, på kun kort tid.





Vi ble møtt med stor gjestfrihet hos den familien vi tilbragte natten hos og selvfølgelig med en flaske risvin som de dyrket, noe som er tradisjonellt å gjøre når det kommer gjester. Vi hadde alle hørt om denne vinen som skulle være grusom å drikke, men den smakte ikke så verst faktisk, nesten som hvitvin, bare en hel del sterkere:) Vi hadde med gaver som takk for at de åpnet hjemmet sitt for oss og ville vise oss deres måte å leve på. Alt fra kjeks til barna, alkohol til mennene og shampo og div til damene.



Maten vi ble servert besto det meste av ris, kylling, fisk, gresskar, grønne blader og stenger, ting jeg ikke vet navnet på, kokt bambus, fiskepaste og bittebitte små fisk som var nesten oppi alt. Noen som både jeg og Brita sleit med å få i oss. Men siden det er veldig uhøflig å si nei så var vi snille piker og gjorde som vi var opplært til. Jeg må jo ikke glemme å nevne at vi fikk servert fersk fanget Pyton slange rett fra jungelen!! Det hadde ingen av oss prøvd før så det var en ny smaksopplevelse. Det smakte ikke så verst faktisk, nesten som kylling:) Det skulle ihvertfall ikke stå på matserveringen i familien! De serverte oss mat hele tiden, det kunne gå en time fra lunsj til det plutselig var mat igjen og så få timer etter på middag og i tillegg senere kveldsmat. Vi var alle sikre på at vi hadde gått opp flere kilo på de 24t vi tilbragte der. Å ikke snakk om ris en gang, vi holder ennå faktisk på å spy bare av tanken på ris!





Vi ble fortalt mye om folkeslaget og stammens tradisjoner fra fortiden og frem til nå av guiden vår. Som da forresten forlot oss etter kun kort tid vi ankom longhouset. Det var en utfordring i seg selv å bo og kommunisere med et folkeslag som ikke bare var totalt anderledes enn oss, men i tillegg så forsto vi ikke språket til hverandre. Men det gikk seg til etterhvert, med tegn og tale så får man til det meste.



Å huske alt vi ble fortalt av guiden vår er jammen ikke lett. Jeg skal prøve så godt jeg kan å nevne noe. Jentene i familien måtte blant annet flytte opp på lofte i 14-15-års alderen og der kunne guttene gå opp på natten for å prate med en jente om hva de hadde å tilby og evt giftemål, så var det videre opp til jentene hva de ønsket. Men, guttene måtte gå tilbake til sine egne rom før soloppgang, hvis ikke var det en stor skam. Alle kvinnene gikk også toppløse for å bevise at de ikke var gravide, det gjør de ikke nå lenger. Jo forresten, vi så to eldre gamle koner som gikk med sarongen knyttet kun opp til rett under brystene, men tviler på det var fare for noe graviditet der for å si det sånn. Når det kom til mennene så «piercet» de sine edle deler med bein eller pinner tvers gjennom og i tillegg ble de omskjært av stammens shaman. Dette utfører de faktisk ennå, men nå er pinner byttet ut med to kuler og alt blir gjennomført på en mere hygiensisk måte hos skikkelig dokter. Grunnen til denne tradisjonen var rett og slett for å tilfredstille sine koner og vise sin manndomhet. Vi fikk vite mye mye mere, men det var den husken da..skal visst ikke lett med for mye informasjon om gangen, spesielt ikke med den gullfiskhukommelsen min.



Ellers så var vi med på det daglige morgenstellet som pågikk lenger inne i jungelen i en ren og forfriskenes elv. Det var rett og slett en surrealistiske følelse å traske innover i en elv i en av verdens største regnskoger, omringet av eksotisk jungel og dyre og fuglelyder, sammen med mennesker fra en stamme. Hadde likssom aldri trodd at jeg skulle gjøre det for 10år siden.





Når kvelden kom la de madrasser til oss i stuen og hang opp myggnett, før vi atter en gang ble servet mat, som da besto av kjeks og te, mens vi så på animal planet..forstår dere hva jeg mener..hehe:) Forresten, jeg må jo ikke glemme den festlige karaoke opplevelsen, da vi satt på gulvet etter middagen sammen med den lille skrøpelige tannløse bestemoren å sang karaoke på Ibansk!! Kan tenke meg det var litt av et syn, eller rettere sagt, en flott sangstemning;)




Vi hadde alle en god natt og sov kjempe godt. Å frokosten som møtte oss dagen etterpå besto jo selvfølgelig av ris + loff med noe kokosnøtt sirup lignenes greier. Etter noen få timer sa vi takk og farvell til Ibanstammen, disse hyggelige menneskene som gav oss varm gjestfriheten og åpnet hjemmet sitt for oss og vi ble kjørt tilbake til byen Kapit med masse nye erfaringer og kunnskaper + ett par kilo ekstra.

Selv om vi var litt skuffet siden stammen ikke levde så primitivt som vi trodde, så var denne opplevelsen i Borneo noe helt uten om det vanlige å vil aldri bli glemt. Oppholdet blant Ibanstammen i Sarawaks Regnskog med den gjestfriheten og det varme vennskapet disse menneskene ga oss, var helt utrolig. Vi fikk oppleve et folk som ikke så alt for lenge siden var hodejegere, men som i dag er vennligsinnede og varme mennesker.

Et kart over Sarawak i Borneo så dere kan se hvor vi har vært til nå:)

Hvis dere klikker på bilde så blir det større så dere kan lese navnene på stedene..det er de jeg har tatt rød ring rundt. Kuching, Bako, Sibu, Kapit, Belaga, Niah og er nå i Miri.

Innleggene fra stedene etter Sibu kommer snart:)

Sibu i Sentral Sarawak

Batang Rejang river

Sibu er inngangsporten til Batang rejang elven som renner gjennom Borneos regnskogen og de fleste har en liten stopp her før de drar videre inn i regnskogen til andre landsbyer som ligger langs elven. Det var derfor også vi stoppet her. Her bor det ca 260 000 innbyggerer. Byen er rolig og det er lite å finne på. Det er koloniallbutikker, resuranter og ellers et marked hvor man kan finne det meste..ellers har ikke landsbyen så mye å by på for våres interesse. Så vi dro derfor videre langs den brune og gjørmete elven som går gjennom den eksotiske regnskogen dagen etter på, til Kapit. Sammen med våre nye venner vi møtte på hostellet. Laila fra Portugal, Rakel fra Spania og Marija fra Sverige:)


Høner til salgs, innpakket levende i avispapir?? man ser mye rart på marked her



Jeg og Brita prøver å imponere med yoga-stilling ved å ha de tunge ryggsekkene på oss



Brita, Laila, Marija og Rakel

Kuching i Borneo

Jeg og Brita kom til Borneo den 15.juli, nærmere sagt byen Kuching. Borneo tilhører Malaysia men er en egen provins. Kuching ligger øst på øya i staten Sarawak som er en av de største statene av Malaysias 14 delstater. Det er kun to stater her og Sabah er den andre. Borneo er den tredje største øya i verden og deler øya sammen med Brunei og Indonesia.

Kuching er en liten og rolig by som kan utforskes til fots. Den har en vakker elve promenade og en blanding av alt fra fine kulturelle bygninger, slitne smågater og kinesiske templer.


Vi booket oss inn på et hostell hvor vi bor på dorm, dvs sammen med andre for de som ikke vet hva det er. Hostellet er akkuratt som et «hjem», hvor alle som bor her har felles stue og kjøkken hvor vi kan lage mat når vi vil eller ligge på puter på gulvet å se film. Et koselig og sosialt sted å bo på.



I går var vi i Bako nasjonalpark. Dette skal være det beste stedet i staten å oppleve dyreverden og regnskog, selv om det er den minste parken i Sarawak. Her var vi på trekking i ett par timer blant et vidt spekter av variert vegetasjon. Alt fra regnskog, mangrovejungel, fosser, strender, sumpskog, spesielle fjell klipper og trær. Denne parken skal visst dekke det meste av alle slags typer som finnes i Borneo.



Selv om det er et rikt dyreliv her på øya, fikk vi kun sett noen arter. Men, vi fikk sett de som vi hadde mest lyst å se, de snedige apekattene Broboscis som også kalles long-nose monkeys. Disse artene finnes kun i Borneo og det er bare ca 275 stk igjen av dem. Vi så også Silvered leaf-monkeys og pearded pig, den samme typen gris som Pumba i Løvens kong, for de som har sett den filmen:)












I dag besøkte vi en annen nasjonalpark hvor Rafflesia, en av verdens største blomst, vokser. Det finnes 8 forskjellige Rafflesia arter i verden og den kan bli opptil 1 m i diameter. Denne blomsten blomstrer kun ett par dager i året og dør rett etterpå. Så vi var heldige som fikk med oss dette, siden det er så sjelden og at det er en av verdens største blomst. Alltid gøy å få med seg noe som går under verdens største eller beste kategoriene, uansett hva det er:)





I morgen reiser vi videre øst-over, til Sibu. Så nå er det bare å følge med videre på bloggen min, for nå har jeg fått skriveinspirasjonen tilbake så jeg kommer til å oppdatere bloggen oftere enn hva jeg har gjordt de siste ukene:)

Back in track with Brita:)

Endelig er jeg og Brita paa loffen igjen, det var kjempe kjekkt og se henne etter å ha vært borte fra hverandre i over en mnd. Nå er vi i byen Kuching i Borneo og gleder oss masse til alle de nye stedene vi skal besøke. Det er alltid like spennende å utforske ukjendte land og trakter som ingen av oss har vært i før. Jeg må innrømme at det er vanskelig, trist og ikke mist uvannt å ikke ha Ronny med meg lenger..selv om det er kun 2 døgn siden vi så hverandre sist..men det er jo tanken på at det blir lenge til neste gang som gjør det ekstra vanskelig. Skulle ønske han kunne reist sammen med oss, men siden det ikke er mulig så kan vi ikke gjøre annet enn det beste ut av det. Heldigvis har jeg Brita, det tror jeg kan gjøre ting litt lettere ihvertfall, siden hun er en enestående god vennine som jeg stor trives sammen med og at vi to kan prate om absolutt alt. Hun er alltid god til å lytte og komme med hjelpende ord hvis jeg har det vanskelig, med tanken på savnet etter Ronny. Slik som feks i begynnelsen av turen vår, da jeg reiste hjemmenfra og var 2,5 mnd borte fra han. Du er rett og slett fantastisk Brita..på alle måter..hehe:)

Som nevnt så er vi i Kuching nå. Vi skulle liksom ha en effektiv planleggings dag, men her sitter vi ennå på hver vår pc og oppgraderer bloggene vår så det holder, alle innleggene og bildene som vi begge to har utsatt over lenger tid!!!Passet egentlig ganske greit også da, siden det rett og slett pisseregner ute. Men, i morgen er en fin dag, som vi pleier og si;)

Vi har ihvertfall nå, i skrivende stund fått sjekket ut litt om div. attraksjoner som er verdt å få med seg her..blant annet nasjonalparker som Borneo er kjendt for, men mere om det siden:)

Bangkok

Så var det avgårde med buss til Bangkok, Thailands hovedstad og største by, med ca 20 mill.innbyggere. Bangkok er den største metropolen i Sør-øst Asia og en av verdens raskeste voksende byene i verden. Byen har faktisk over 1000 registrerte skyskrapere.

Vi booket oss inn på et hotell som lå rett ved khao san road som er backpackeres møtepunkt.
Her kommer backpackere fra hele verden for å møte andre og utveksle både erfaringer, tips og bli kjendt med andre reisende. Rett og slett et trekkplaster, et knutepunkt for reisende. Ikke vanskelig å se hvorfor mangen kaller det backpackergettoen! I denne gaten finner man alt fra billig shopping, god mat, bra uteliv og mange reisebyrå hvor man kan booket turer til de forskjellige attraksjonene som finnes både i Bangkok og utenfor byen, for det er mere enn nok å finne på i Bangkok.


Khao San Road by night


Både jeg og Ronny angret på at vi ikke hadde reist her tidliger fordi det var mangen attraksjoner vi hadde lyst å få med oss. Men, men..det får vi ta neste gang vi besøker Thailand, man kan ikke få med oss alt på en gang. Siden vi kun hadde en dag, så booket vi heller en tur som ikke tok hele dagen, så vi fikk vandre rundt å se selve byen i tillegg. Så vi booket en tur til en fornøyelsespark, hvor det skulle være masse forskjellige ting å gjøre og i tillegg et stort badeland..ikke typisk Thailand da, men både jeg og Ronny synes det er gøy med slike parker, ta fram den barnslige siden i oss selv, for å si det på den måten. Men, det viste seg å være et dårlig valg. For her var de fleste av de tingene vi ville gjøre stengt for sesongen! Så vi ble skikkelig irriterte og forbannet på reisebyrået som ikke hadde opplyst oss om dette. Etter 20 min reiste vi derfra, i håp om at byrået ville beklage seg og at vi kunne få tilbake pengene eller en ny attraksjon. Men nei da, det ble et styr og rabalder uten like da vi kom tilbake til Mr. Thai, som byrået het. De mente at vi løy for de mente at vi hadde fått informasjone om dette. Noe som vi ikke hadde fått, fordi, som vi sa til dem, at da hadde vi jo aldri booket billetten. Vi prøvde først å være høflige og rolige..men det endte jo med krangling, beskyldninger for at vi løy og diskusjoner uten like. Kort fortalt, etter sikkert langt over en time gadd vi ikke bruke mere energi på disse ubrukelige «reisekonsulentene» som gav oss en «service» jeg aldri har opplevd maken til. Idioter og null peiling på hvordan man skal drive et reisebyrå, spør du meg. Så ALDRI bruk Mr.Thai hvis dere skal til Bangkok noen gang.

Ut på tur med Tuk-tuk


Men nok om det, vi hadde kastet bort flere timer på dette og det var ingenting vi kunne gjøre med det. Så vi trasket rundt å så byen i plassen, gikk på forskjellige marked og var oppe i Baiyoke Sky hotell som er 304m og landest høyeste hotell. Her ser man utsikten over hele byen og mangen av skyskraperene som Bangkok er kjendt for. Det tok ikke lange studen før vi dro tilbake til Kho San road, for selve bangkok er et mylder av trafikk kaos osende av forurensning og store, stressendefolkmengder og ikke minst så er det en trykkende varme som er nesten utålelig å traske rundt i. Jeg leste faktisk i dag at Bangkok er utpekt som den varmeste hovedstaden i verden. Vi så jo selv på temp.måleren i byen som sto på over 40 grader! Lurer på hvor høy luftfuktigheten er og ikke minst hvor mye av den er forurenset. Vi så jo til og med fra Baiyoke sky, det forurensende laget som lå som et teppe over byen! I slike tilfeller savner man virkelig den rene og friske luften man har hjemme.



Baiyoke Sky hotell fra bakken og Ronny oppe på utsiktsplatformen



Neste dag kom dagen Ronny skulle reise hjem og jeg videre til Borneo for å møte Brita. Etter seks fantastiske uker sammen, som hadde gått ALT for fort, kom den dagen vi begge to hadde gruet oss til og prøvd å fortrenge. Å prøve å forklare hvor vondt det var å si farvell til Ronny, er ikke lett..slike følelser er det vanskelig å sette ord på...

Pattaya

Pattaye er en kyst-by som ligger kun ca 2t kjøretur sør for Bangkok. Det er en av de største horebyene, for å si det styggt, i verden iforhold til innbyggertall. Fristenes å besøke, ehh egentlig ikke når man hører det slik, men det mangen ikke vet er at byen har mere å by på. Blant annet shopping både dyrt og billig, billige skredder sydd klær, strender, marked, div turistattraksjoner og masse å se og gjøre uten å oppholde seg i selve sentrum av byen. Det sies at der er ca 5 mill.som besøker Pattaya hvert år og ikke bare enslige menn, selv om jeg tror de topper statistikken. Sorry folkens, for de som føler seg truffet av dette, men igjen..jeg er bare ærlig og dette er kun mine egne erfaringer og oppfatninger utifra kjennskapen til byen, jeg skriver dette. Det er rett og slett et kjøttmarked hvor man kan velge og vrake hvem man vil kjøpe etter hva man ønsker. I følge min mening er ikke dette et sted å ta med seg småbarn hvis man skal bo sentralt i byen. Er det noe du ikke har sett før, så ser du det garantert i Pattaya.

Her er bilde av Walking street`n, en av de mange gatene hvor myldere av go-go barer og div. show foregår.




Jeg er godt kjendt i Pattaya og har vært her flere ganger pga min far har hatt hus her nede siden han driver hjelpearbeid for et barnehjem. Prosjektet kalles New Hope og et kjempe bra tiltak som gjør at jeg er utrolig stolt av min far. Så har noen lyst å være med å hjelpe disse foreldreløse barna, er det bare å ta kontakt via e-mailen min som står på profilen min så kan jeg meddele det videre til far, Jan Inge Hansen. Å bare som dere vet det så går absolutt alle pengene til barna og det det krever å drive barnehjemmet. Det er ingenting som går verken til far eller sjømannskirken som han sammarbeider med.

Siden jeg har vært her opptil flere ganger har jeg skaffet meg noen venniner i byen og det er like kjekt hver gang å møte dem. Denne gangen møtte jeg Wan, en tidligere go-go bar dame på 54 år, som nå har kommet seg bort fra det livet. Jeg har fått vite alt fra livsituasjoner til de jeg kjenner, deres oppvekst og hvordan de lever nå og det kommer ofte mange tårer når jeg er sammen med dem alene. For min del er det blandet følelser ang å få vite så mye om livet deres pga mye av det vonde som de har og ennå opplever, men alikevell..jeg lærer mye blant andres skjebner og å sette mere pris på hvordan jeg har det hjemmet i Norge. Det gir meg en personlig utvikling på mange måter, som jeg aldri ville vært foruten. Bak «smilets land» som Thailand kalles er det en vond bakside av gullmedaljen mange burde fått mere kjennskap til. Å ha skyggelapper, stenge ute for å ikke ville vite om slike grusomme levemåter, synes jeg er helt feil pga det er stor del av verdens befolknings skjebner.

Jeg og Wan


Men ihvertfall, jeg og Ronny bodde hos en god venn av meg, Kurt, som driver et gjestehus og bor rett ved siden av huset far hadde. Også han er det like kjekt å besøke hver gang, han er en av grunnen til at jeg liker å «stikke innom» en liten tur i Pattaya hver gang jeg er i Thailand og han setter alltid like stor pris på at jeg besøker han. Alle de kunnskapene og erfaringene Kurt har å fortelle om kan jeg sitte å lytte til i timevis. Ronny likte også godt Kurt og trivdes med å bo det, noe som jeg synes er utrolig kjekt siden Kurt er en god venn av meg.

Dagene i Pattaya fløy avgårde, typisk det siden det var den siste uken til Ronny før han skulle hjem til Norge. Vi brukte dagene til å få unnagjordt diverse shopping og få skreddersydde klær til en billig peng og selvfølgelig nytte oss av den billige massasjen og sist men ikke minst nyte de siste dagene vi hadde sammen. Ellers så hadde vi fri tilgang til mopeden til Kurt, så vi fikk både sett mye av byen å slapp stresset med å ta taxi overalt. Pattaya er en by med mye trafikk-kaos og Ronny var jo litt skeptisk til å kjøre her, men det gikk ikke mange timene før han selv kjørte som en thai, men bare med en hel del mere kjørevett, noe som thaier generellt sett mangler. Et godt eksempel: en mor med halve familien på moped, moren har hjelm men ikke barna pga de får bare bot hvis den voksne ikke har hjelm, halloo..hvor er logikken!!

Men over til noe noe av det vi gjorde, strikkhopping. Her er Ronny klar og på vei opp kranen som går opp til 60m over bakken.



Her er han tryggt på vei nedover og han var skikkelig gira etter adrealin kicket hoppet gav han.



Jeg står klar til å hoppe, skjelvende i beina og nervøs selv om jeg har hoppet strikk flere ganger tidliger. Men det gir meg like mye kick hver gang.



Fri som fuglen..bortsett fra strikk istedenfor vinger:)..bare synd det ikke varte lenger for det var rett og slett en rå følelse.


Tryggt nede på bakken igjen..heldigvis, har hørt nok skrekkhistorier hvor strikken har sviktet!




Ellers så møtte vi noen som Ronny kjendte hjemmenfra, Camilla, Gaute, Eirik og Espen, som vi tilbragte stunder sammen med. Vi var på stranden, hoppet i strikk som jeg jo fortalte om i bildene ovenfor og hadde oss et par gode fester på kveldene. Fotball VM var jo selfølgelig inkludert disse kveldene, siden de alle er intressert i fotball. Det var veldig hyggelig å bli kjendt med dem og vi hadde det festlige sammen..så festlige at kveldene varte helt til mornings;)

Her ser du noen av den fotball intresserte gjengen. Jeg, Wan,Ronny,Eirik og Camilla..til og jeg følgte med i spenning!!



Kvelden er ennå ung her..eller rettere sagt, soloppgangen er på vei opp:)



Men så måtte jo dagen komme der vi måtte si takk for gjestfriheten til Kurt og hans kone, og farvell til Pattaya og hele gjengen. Siden Ronny skulle dra hjem om to dager så hadde han lyst å se hovedstaden Bangkok før han dro. Så da ble atter et sted i Thailand krysset av på kartet for Ronny og kun en by igjen før det var han og jeg som måtte si farvell til hverandre:(