Jeg har en tilståelse å komme med:)

Jeg må innrømme at det ikke har vært like enkelt å være ute på loffen denne gang iforhold til min tidligere backpackertur for ca to år siden. Det finnes en grunn hvorfor og det er at jeg reiste fra en person hjemme som betyr ubeskrivelig mye for meg. Ja, jeg har en type hjemme, min kjære Ronny. Dette er ikke en nyhet for mine nærmeste, med nok for andre som kjenner meg. Vi offentlig gjorde ikke noe, siden jeg skulle ut å reise. At det har og er svært vanskelig, rett og slett vondt å være borte fra han, legger jeg ikke skjul på i det hele tatt. Å være borte fra Ronny, som betyr så mye for meg, kan ikke beskrives nok med ord, hvor vanskelig det er. Vi trodde begge to at dette skulle gå greit, jeg skulle følge mine planer og hvis det var mening at det skulle bli oss to, så ville vi klare dette fint og det ville bare styrke og bevise hvor sterke følelser vi har for hverandre. Vi tenker ennå sånn, at klarer vi dette, så sier det mye om forholdet vårt, men at det går så greit som vi trodde det skulle gjøre, ehh nei. Tverdt i mot. Men, misforstå meg rett, selv om savnet er så sterkt, så klarer jeg å nyte hver dag på denne turen. Jeg koser meg masse og alt dagene bringer. Alt jeg ser, opplever, erfarer, ja absolutt alt, ingen tvil om det, det setter ikke en demper for meg på turen.

Jeg vet, at nok noen av dere som følger med på bloggen min nok nå tenker, hvorfor reiste jeg fra han da hvis følelsene mine for han er så sterke. Akkuratt den grunnen er for personlig til at det er noe jeg publiserer offentlig. Den vet kun mine nærmeste om. Men, det har ingenting med Ronny å gjøre, bare så det er sagt.

Jeg chatter, skyper, snakker med han i telefonen eller melder med Ronny HVER DAG faktisk..hehe, det gjør ting litt lettere. At jeg reiser sammen med Brita,hjelper også mye. Hun er bare helt fantastisk på alle måter, jeg kunne ikke hatt en bedre reisepartner. Vi går som hånd i hanske sammen, koser oss masse, er like på mange områder og vi kan prate om alt. Jeg og Brita ble fra første dag vi møttes oppe i nord-Thailand på sist tur, bestevenner, og det kommer vi til å være for resten av livet.

Om turen min blir forkortet på grunn av Ronny, kan jeg ikke svare på. Jeg tar en dag om gangen, så er det bare å se hva som skjer. Jeg kommer uansett ikke til å dra hjem før jeg er helt sikker på at jeg gjør det også for min egen del, at jeg føler at jeg har oppnådd det jeg ønsker med denne turen. Men selvfølgelig så vil jo også Ronny spille inn hvis jeg tar det valget. Men jeg har lovt meg selv at hovedgrunnen skal være at jeg gjør det når jeg kjenner den rette følelsen på at nå har jeg oppnådd det jeg ønsket.

Om nøyaktig, i skrivende stund, 16 dager til..så er jeg i armene til Ronny igjen, etter å har vært borte fra hverandre siden 21 mars. Da skal vi være sammen i 6 hele uker:) Vi skal reise sammen langs vestkysten i Malaysia og rundt omkring i Thailand. Tror dere jeg gleder meg eller, dere skulle bare visst..det finnes ikke ord nok til å beskrive:)

Det var dagens sladder fra frøken Hansen`s liv;)