En hard og lang etappe for å komme oss til Diu

På søndag reiste vi fra Agra og videre til Diu. Noe som da ble en av de hardeste reise-etappene vi har vært igjennom pga Brita var syk. Det hele startet med at Brita begynnte å bli dårlig dagen før vi skulle ta toget og formen hennes utviklet seg ikke akkuratt den positive retningen. Det i seg selv sier vell at 22 timer på et Indisk tog ikke akkuratt gjorde formen hennes bedre. Turen startet jo da heller ikke på den beste måten da vi først gikk på feil tog! Dette fant vi jo da ikke ut før at toget nesten var klar for avreise, mens Brita var på toalett!! Jeg med 2*20 kilo backpacker sekker, pluss to små sekker, presset meg gjennom den trange gangen i togvognen i panikk for å ikke få meg og Brita ut av toget tidsnok. Mens jeg ropte stressenes etter Brita som befannt seg på ett av de fire forskjellige toalettene i toget får å si at vi var på feil tog og vi måtte komme oss ut i en fei. Stakkar Brita, dårlig som hun var sittenes på det «hygieniske»toalettet, klarte omsider å få på seg buksa og springe ut på parrongen.

Videre, da vi omsider kom oss på det rette toget, ble Brita liggenes i sengen med høy feber og springenes på toalette. Hun dynket seg i kaldt vann og hamstret inn på vannflasker som hun la over hele seg for å kjøle seg ned! Senere på kvelden, da jeg sliten hadde fallt i dyp dvale, våknet Brita helt overopphetet og dehydrert og bare måtte ha vann med en gang! Hun hadde vinglet seg gjennom vognen og måtte hoppe av på den første perrong toget stoppet på, for å få seg noe veske. Rett etter hun endelig hadde fått betalt i febersvimen som hun var i,pep toget «tut tut»! Brita så toget begynnte og trille,og var bare nødt til å begynne og springe....med tre liter vann og ikke i rett forstand, tok hun føttene fatt og sprang! Hoppet på toget i fart, endte i feil vogn og prøvde det hun kunne å finne sin vei tilbake til sengen sin. Men tingen var: feberen slo bare verre ann! Hun hadde ingen befatning hvilken vogn hun var i,folk så bekymringsfullt på henne og spurte hvilket sete hun hadde...hun så bare masse ansikter svirre rundt i ring rundt henne og vinglet mellom gangene på toget. Heldigvis kom en hjelpende mann og geleidet henne til sengen. Hun mistet både vann og penger rundt i vognen,men de hjelpende inderne plukket det hele opp og hjalp henne å gav både vann og penger tilbake til henne.

Jeg var så bekymret ut over natten at jeg ofte måtte se etter om at hun ennå pustet! Når vi endelig våknet etter et hardt døgn var det mange som smilte til Brita i glede over å se at hun endelig var på bedringens vei. Gledelig å se folkets medfølelse i et slikt øyeblikk:)

Vi kom oss til Rajkot, der vi da egentlig skulle ta bussen vider til Diu. Men pga Britas dårlige form, som tilsa at hun ikke kunne ha taklet en 7 timers lang tur med den lokale bussen, endte vi opp med å ta privat taxi på 4timer. Selv om dette kostet 20 ganger dobbelt +++ av hva bussen hadde kostet, så koste hva det kostet ville, vi måtte reise på den beste måten for å gjøre turen best mulig for Britas helse.

Men omsider kom vi til Diu. Som da er en liten by og ligger helt på sør-vest spissen av India. Denne byen var under portugiserene helt frem til ca 1961. Vi kan se antydninger til portugisisk preget bygningetr, men alt er så nedslitt. Ellers så er byen ikke akkuratt det vi hadde forventet oss utifra hva vi hadde hørt fra andre backpackere, men dette har kanskje noe med at det er lavsesong her nå. I følge lokale har backpackere rømt fra byen på grunn av heten. Men for oss, som er vandt til over 43 varme grader i Varanasi, så var det en fryd og glede å komme til herlig bris, human luftfuktighet og ca 35 grader.

Vi booket oss inn på hotell Prince, som vår gode venn Torfinn, som reise hit ett par dager før oss, anbefalte oss. Heldigvis for oss begge, spesielt for Brita da i følge hennes form, var rommet kjempe bra.

Vi må jo da få opplyse om at under den private taxi turen, kjørte vi igjennom sør-vest spissens Wild life senctuary. Siden der da skal være over 400 løver i dette området, håpet vi på litt hell og lykke under denne lange reisen, å få med oss synet av disse fantastiske dyrene..men akk nei. Vi så 2 påfugler og 3 dådyr!! Ja ja, man kan ikke få med seg alt! Mer om byen og «hverdagen» vår i Diu skriver jeg mere om i neste innlegg.

Forresten, Brita er nå frisk som en fisk, etter at jeg og Torfinn var å handlet en god hestedose med medisiner på apoteket;)