Vi er strandet på Pulao Tioman

Vi har nå tilbragt over 2 uker her på øya Pulao Tioman. Egentlig så hadde vi ikke planer om å være her så lenge, vi hadde tenkt å reise til flere av øyene som ligger langs øst-kysten. Men på grunn av at alle de øyene vi hadde sett for oss er overfyllt med dyre resorter, slo vi det fort fra oss. Ikke akkuratt noe som passer vårt budsjett og generellt sett steder som backpackere drar til, så det er ikke noe for oss. Det er backpacker miljø vi trakter etter, der vi finner likesinnede som liker å reise og se verden på en annen måte enn som vanlig turist. Så vi fant ut at vi like så godt kunne være her å finne roen en stund, noe som vi begge trengte etter India, før Ronny kommer til uken. Da skal vi reise langs vest-kysten av Malaysia, fra Kuala Lumpur og oppover mot Thailand.

Men selv om vi har vært her så lenge og det egentlig ikke er så mye å finne på her, så går dagene faktisk ganske fort. Vi har blitt kjendt med masse av de lokale og vi treffer stadig nye backpackere som vi henger sammen med. Det kommer flere og flere folk til øya fra hver dag som går, i forhold til hvordan det var da vi kom her, så det merkes at høysesongen er på vei. Så dagene er ganske så «travle», med å slappe av, snorkle og bade:) Men sol, det er det jammen ikke mye av. Her høljer regnet ned titt og ofte og det braker løs med både torden og lyn. Ja ja, vi skal sikkert få nok med sol fremmover:)

Brita har forresten tatt dykkerserfikate, som hun besto med glans:) Så nå kan vi begge dykke sammen underveis på reisen vår. Jeg har dykkerlappen fra før av, men har ikke dykket her på øyen fordi jeg vil heller spare de pengene til Ronny kommer å dykke sammen med han og også til de andre destinasjonene jeg og Brita skal til. Her ser man så og si det samme med kun å snorkle og det er også ganske dyrt å dykke, så på grunn av budsjette vil jeg heller sparer de pengene til steder hvor man ikke har muligheten til å se det samme som ved å snorkle. For snorkle gjør vi ofte. Det er helt fasinerenes å se alt det fantastiske som befinner seg under havoverflaten her. Fargerike koraller og fisker i alle slags typer varianter, en helt annen verden som man fort forsvinner inn i og glemmer alt annet. Vi har sett alt fra blacktip haier, som da er helt ufarlige, skilpadder, søt små nemoer, sjøslanger og ørten andre fiskearter som vi ikke vet navnet på. Simon og Matt som vi har blitt kjendt med, hadde med seg undervannskamera den ene dagen vi var å snorklet. De bildene har jeg lagt inn på nettalbummet mitt, så dere kan se noe av det vi ser rett utenfor stranden,langs revene der vi bor.

Selv om vi koser oss, så har ikke den siste uken bare vært fryd og gammen for meg. Jeg har, av alle verdens ting, fått en malaysisk versjon av helvetesild!! Å det er rett og slett, som navnet sier, et helvete. Det klør som om tusenvis av larver kryper under huden, på magen og litt nedover lårene, hvor jeg har fått utslett. 2 ganger var jeg hos legen her på øya, før hun sendte meg videre til sykehuset på fastlandet, til Mersing, fordi ingen av medisinene hun gav meg virket. Der fikk jeg en skikkelig hestekur med 2 sprøyter rett i årene og en hel haug med medisiner. 17 tab.daglig faktisk!! Jeg har nå gått på kuren i 5 dager og det viser ikke så mye tegn til forbedring. Utrolig kjedelig fordi det ødelegger mye av gleden med å være på et fantastisk sted som dette blandt masse hyggelige mennesker. Hvor jeg har fått dette fra er umulig å si. Sikkert fra det uhygieniske landet India, som ikke har slått ut før nå. Det var ihvertfall det første jeg tenkte på. Jeg har jo også tenkt de versteligste tankene, om vandrehistorier hvor man hører om folk som har fått byller og det har kommet tusenvis av edderkopper og andre div.insekter ut av! Men jeg tror ikke det er fare for det. Men viser det ikke noe tegn til forbedring over helgen, kommer jeg til å dra til Kuala Lumpur før planlagt, å gå på sykehuset der. Satser på at alt er borte om kun kort tid så jeg kan begynne å nyte dagene på loffen igjen.

Ellers, så har vi fått en ny romkamerat. En frosk, som vi har navnegitt Gustav. Han henger titt og ofte rundt bungalowen vår og han har til og med lurt seg inn på rommet vårt to ganger! Den ene gangen hadde han jammen hoppet oppi sengen og lagt seg godt til rette ved myggnette. Heldigvis så vi han før vi la oss. Når vi først er inne på hva som lurer seg inn i bungalowen,så kan jeg da nevne mygger som er så store at de ser ut som om de går på anabole steroider! Så det skal ikke akkuratt stå på myggstikkene.

Nei nå er det på tide å fortelle om noen positive opplevelser igjen. Her om dagen fikk vi se 3 skilpadderunger som klekket ut av eggene sine under sanden på stranden. Ikke akkuratt noe som man opplever daglig så det var kjekt å være vitne til. Tøft å se hvordan de kjapt kravler seg avgårde i retning mot sjøen, straks de er kom ut av eggene. De vi bor hos tar vare på dem til de er sterke nok og sjangsene er større for at de overlever alle de farene som de vil møte på når de skal ut i den store verden.

Det var det for denne gang. Oppdaterer dere igjen..en annen gang;)

Forresten, det er bare 4 dager til Ronny kommer;)

Jeg har en tilståelse å komme med:)

Jeg må innrømme at det ikke har vært like enkelt å være ute på loffen denne gang iforhold til min tidligere backpackertur for ca to år siden. Det finnes en grunn hvorfor og det er at jeg reiste fra en person hjemme som betyr ubeskrivelig mye for meg. Ja, jeg har en type hjemme, min kjære Ronny. Dette er ikke en nyhet for mine nærmeste, med nok for andre som kjenner meg. Vi offentlig gjorde ikke noe, siden jeg skulle ut å reise. At det har og er svært vanskelig, rett og slett vondt å være borte fra han, legger jeg ikke skjul på i det hele tatt. Å være borte fra Ronny, som betyr så mye for meg, kan ikke beskrives nok med ord, hvor vanskelig det er. Vi trodde begge to at dette skulle gå greit, jeg skulle følge mine planer og hvis det var mening at det skulle bli oss to, så ville vi klare dette fint og det ville bare styrke og bevise hvor sterke følelser vi har for hverandre. Vi tenker ennå sånn, at klarer vi dette, så sier det mye om forholdet vårt, men at det går så greit som vi trodde det skulle gjøre, ehh nei. Tverdt i mot. Men, misforstå meg rett, selv om savnet er så sterkt, så klarer jeg å nyte hver dag på denne turen. Jeg koser meg masse og alt dagene bringer. Alt jeg ser, opplever, erfarer, ja absolutt alt, ingen tvil om det, det setter ikke en demper for meg på turen.

Jeg vet, at nok noen av dere som følger med på bloggen min nok nå tenker, hvorfor reiste jeg fra han da hvis følelsene mine for han er så sterke. Akkuratt den grunnen er for personlig til at det er noe jeg publiserer offentlig. Den vet kun mine nærmeste om. Men, det har ingenting med Ronny å gjøre, bare så det er sagt.

Jeg chatter, skyper, snakker med han i telefonen eller melder med Ronny HVER DAG faktisk..hehe, det gjør ting litt lettere. At jeg reiser sammen med Brita,hjelper også mye. Hun er bare helt fantastisk på alle måter, jeg kunne ikke hatt en bedre reisepartner. Vi går som hånd i hanske sammen, koser oss masse, er like på mange områder og vi kan prate om alt. Jeg og Brita ble fra første dag vi møttes oppe i nord-Thailand på sist tur, bestevenner, og det kommer vi til å være for resten av livet.

Om turen min blir forkortet på grunn av Ronny, kan jeg ikke svare på. Jeg tar en dag om gangen, så er det bare å se hva som skjer. Jeg kommer uansett ikke til å dra hjem før jeg er helt sikker på at jeg gjør det også for min egen del, at jeg føler at jeg har oppnådd det jeg ønsker med denne turen. Men selvfølgelig så vil jo også Ronny spille inn hvis jeg tar det valget. Men jeg har lovt meg selv at hovedgrunnen skal være at jeg gjør det når jeg kjenner den rette følelsen på at nå har jeg oppnådd det jeg ønsket.

Om nøyaktig, i skrivende stund, 16 dager til..så er jeg i armene til Ronny igjen, etter å har vært borte fra hverandre siden 21 mars. Da skal vi være sammen i 6 hele uker:) Vi skal reise sammen langs vestkysten i Malaysia og rundt omkring i Thailand. Tror dere jeg gleder meg eller, dere skulle bare visst..det finnes ikke ord nok til å beskrive:)

Det var dagens sladder fra frøken Hansen`s liv;)

Pulao Tioman

Videre fra Kuala Lumpur reiste vi til øya Pulao Tioman som ligge på øst-kysten. Dette er den største øya på øst-siden, dvs den er 20 km lange og 11 km bred. På 70`tallet ble denne øya faktisk rangert av Time Magazine, som en av de ti verdens flotteste øyene. For å være helt ærlig, selv om dette er en utrolig flott øy, så har jeg vært på flere øyer som er mye flottere. Men, så forandrer jo øyene seg mye fra år til år, på grunn av både turismen og miljøforandringene, så det er ikke vanskelig å se for seg at dette virkelig kunne vært et paradis på 70`tallet.

Øya er skilpaddeformet, preget av frodig og fin natur, fjell, små strender og krystall klart hav. Her er det ikke noe trafikkerte gater, ingen biler og mas fra hverken den ene eller den andre. Virkelig et avslappet sted å være. De fleste som kommer til denne delen av øya vi bor på, som heter Salang, kommer for å dykke og mange tar også dykkerserfikatet her. Tioman skal visst skal være det beste og billigeste stedet å ta serfikatet på denne siden av Malaysia.

Det er også mangen malaysiske som ferierer her og generellt andre asiatere som f.eks kinesere. Ikke vanskelig å se hvor de befinner seg i sjøen. Man ser bare svære grupper med oransje redningsvester, selv om området de befinner seg på ikke er dypere enn en til to meter. Vi har faktisk også sett at de har et langt tau, som alle holder fast i!! Ja ja, det skal ihvertfall ikke stå på sikkerheten! De er også alltid så ivrige, selv om de ligger å snorkler på steder hvor det bare er sandbunn, uten noe fiske eller korall liv. Er man heldig kan man kanskje se en liten fisk svømmene rundt i ensomhet eller en krabbe. Hehe.. det er morsomt å kun sitte å observere dem. De mangler kun en stang med flagg på, sånn så de går med i store grupper når de er i byer eller at alle har like t-shorter hvor det står KINA. Jeg og Brita ler like mye hver gang vi ser dem. Jeg kunne ha skrevet flere sider om Asiaterene, spesielt kinesere. Men de er jo herlige da. Alltid like blide og ler og leker seg uansett hvor de befinner seg. Et herligt folkeslag, bare synd at de grupperer seg sånn, så det er nesten umuligt å bli bedre kjendt med dem.

Vi har ikke sett så mye til typiske backpackere, mest grupperinger, som nevnt, av dykkerfolk eller asiatere. Kanskje på grunn av at høysesongen ikke starter for fullt før i neste mnd og at backpackere ikke trekker til øyen før den tid. Vi har blitt kjendt med noen fra England, Australia, Canada og selvfølgelig lokale. Vi synes alltid det er utrolig hyggelig å komme inn på de lokale, lære om deres livstil, tankegang, kultur osv. Det er jo på den måten man blir best mulig kjendt med lande og folkeslaget og også en av grunnene vi synes det er så intressant å backpacke.


Dagene til meg og Brita på denne øya kan forklares med ett ord, avslapping! Det har vært mye overskyet og endel regn, kjedelig nok for oss, som ønsker å få noe brunfarge snart. Men, vi har det ihvertfall godt og varmt og har vakre omgivelser rundt oss. Så vi håper at solen smiler til oss snart. Vi bor forresten i en bungalow, rett ved stranden og utsikt ut mot havet, hvor fantastisk er det vell ikke å våkne opp til lyden av bølger som slår inn mot land og sitte på stranden å se vakker solnedgang:)

Vi har til nå vært på ett par snorkle – og båtturer. Sett hvordan øya ser ut fra sjøsiden og alle de fantastiske fargerike fiskene og korallene som befinner seg under havflaten. Ellers så er det mulighet for endel hiking turer, leie av kajak og som nevt tidligere, dykking. Men til nå så har vi ikke kommet oss så mye lenger enn til enden av stranda eller ute i sjøen, hadde vi bare hatt tid, som vi pleier å si;)

Jeg hadde egentlig planer om å oppdatere dere ganske kjapt når vi ankom øya, men her funker internett nesten ikke i det hele tatt. Det kan ta opp til ca 20 min kun for å åpne en mail og i tillegg så er det sikkert kun ett få tall av pc`er. Vi har heller ikke sett noen steder man kan koble opp sin egen laptop. Jeg er faktisk ikke sikkert på om jeg får, i skrivede stund, publisert disse innleggende jeg har skrevet i dag, under vårt opphold på Tioman. Vi har heller ikke peiling på når vi drar fra denne øya. den tid kommer. Vi tar en dag om gangen, no stress:)

Livet er herligt på øyer som dette, selv om det i lengen kan bli litt for kjedelig dersom det ikke er så mye å finne på. Men når vi kjenner at rastløsheten tar overhånd så er det bare å pakke sekken å dra videre. Atter en av de fantastiske tingene med å være backpacker:)

Tilbake til kjendte trakter

Sorry folkens, for at det har blitt lite med oppdatering etter at vi kom til Malaysia. Jeg har likssom ikke hatt den rette inspirasjonene til å skrive + på grunn av internett problemer, som har vært hovedgrunnen. Både jeg og Brita har vært ganske så slitne etter India turen som har vært preget av masse nye inntrykk, opplevelser og erfaringer vi ikke har vært borti før. Men nå begynner energi nivået å stige igjen, heldigvis, for det er virkelig kjedelig å være så matt og trett hele tiden.

Det var en herlig følelse å komme tilbake til Malaysia igjen, bare det gjorde noe med oss. Dette landet har vi reist i før, så her er vi likssom vandt til det meste. Bare det å komme til rene gater hvor vi ikke må passe oss for å trø i ku eller menneskedritt og ikke minst, slippe de stirrende og innpåslitne indiske mennene, er jo en fryd og glede.

Vi hadde oss ett par dager i Malaysias hovedstad Kuala Lumpur først. Både jeg og Brita sprudlet som aldri før allerede da vi landet på flyplassen. Alle de gode minnene fra Malaysias sist besøk strømmet på. Når vi da så at vi nærmet oss sentrum og China town hvor vi kjendte oss igjen, ble vi enda mere i hundre. Vi booket oss inn på det samme hostellet som vi bodde på sist, det ligger midt i smørøyet i China town og vegg i vegg med vårt favoritt heng`ut sted i Kuala Lumpur, Reggae bar. Dette er en stam-bar for de fleste backpackerene som har en liten stopp i byen før de drar videre til neste destinasjon på reiseruten sin. Ikke vanskelig å gjette hvor vi havnet kun kort tid etter at vi sjekket inn på hostellet:)

Det som toppet det hele, var at etter kun kort tid på baren, traff vi på flere av de lokale som vi hang sammen med på øya Perhentien for ca 2 år siden. Denne øya ligger sør-øst i Malaysia og her tilbragte vi nesten 1 mnd sammen med dem og jobbet i den ene baren deres. Disse lokale «heltene», som vi kallte dem, jobber i Kuala Lumpur når det er lavsesong på Perhentien. Høysesongen begynner i neste mnd, så da reiser de tilbake. Rart å treffe på dem den første dagen vår i Malaysia, verden er jammen ikke stor.

Så vår første kveld i Kuala Lumpur startet med en super mimrefest blant gode venner på vår favoritt bar, som forsatt videre på gaten faktisk, når baren stengte kl 3.00. Takket være 7 elleven, som selger mye godt å drikke til alle døgnets tider + plastikk glass;) Med humøret på topp, glade og fornøyde over å være tilbake i Malaysia igjen og for å ha møtt våre gode venner, tuslet jeg og Brita tilbake på hostellet kl 06.30 på morningen:) En perfekt start på vår første dag i Malaysia:)

De to neste dagene brukte vi kun til å slappe av, tuslet litt rundt i byen og shoppet litt. Vi fikk forresten nesten helt sjokk når vi så hvor mye alt kostet av både mat, klær og div. Vi ble nok bortskjemte i India, der var det jo ekstremet billig. Så rare shoppingen ble det ikke, og vi som trengte både det ene og andre av klesplagg pga det meste vi hadde handlet i India var ali baba bukser og dekkendes klær av respekt for kulturen deres og ikke minst for å få respekt tilbake. Ikke akkuratt noe strand klær. Men men, det er ikke mange plaggene man trenger. Vi er vandt til å tråle rundt i de samme plaggende og vaske det ene mens man bruker det andre. Det betyr likssom ikke noe når man reiser rundt på denne måten, og til mere klær, til tyngre sekk å bære på!

Her var ihvertfall en liten oppdatering fra vår første dager i Malaysia, skriver mere om øya vi er på nå i neste innlegg:)

Det blir full oppdatering snart..har masse innlegg som skal publiseres..hadde jeg bare hatt muligheten til aa koble opp min egen lap'top;(

Sorry folkens, for at det har blitt lite med oppdatering etter at vi kom til Malaysia. De foerste dagene er aarsaken at jeg ikke hadde den rette inspirasjonen til aa skrive. Baade jeg og Brita var slitne etter India turen som var preget av masse nye inntrykk, opplevelser og erfaringer vi ikke hadde vaert borti foer. Men naa stiger energinivaet vaart hoeyere og hoeyere for hver dag som gaar.

Vi er naa paa oeya Pulao Tioman, oest-vest for Malaysia og har det kjempe bra. Jeg har skrevet tre innlegg paa laptop'n min, saa jeg hadde tenkt aa publisere, men selfoelgelig saa er det generellt daarlig med aa koble seg opp paa internett her, det tar en evighet og egentlig ikke verdt aa sitte paa for man faar nesten ikke gjordt noe i det hele tatt!! Ikke nok med det saa er det kun en plass, vi kan koble opp egne laptoper, det fant vi ut i gaar. Den var jo selfoelgelig oedelagt naar jeg, i dag,tenkte jeg skulle oppdatere dere med alle innleggende og bildene jeg har lagret pa laptop'n min. Aa proeve aa lagre alt jeg har skrevet paa USB-stick og klippe og lime er jo umuligt her!

Men satser paa at alt fikses snart, saa faar dere en full oppdatering fra foerste dag av da vi kom til Malaysia og frem til dags dato. Jeg skriver jevnt og trutt paa laptop'n min, saa alt ligger tryggt lagret der og klart til aa publiseres.

Ellers saa har vi det veldig bra, er friske og raske og nyter livet paa oeya Tioman:)
Haaper alt staar bra til med dere hjemme:)

Et siste lite avsnitt fra India vi bare ikke kan unnlate å fortelle...

Vi kom på bussholdeplassen i Diu i god tid før vår buss skulle gå kl. 10.30. Der fikk vi beskjed om at bussen vat en time forsinket, typisk India det ja, tenkte vi! Så satt nå der og ventet...Diu er jo et sted der flere kommer for bare å drikke seg fulle, spesiellt i helgene. Vi så flere menn som vinglet rundt om på den lille stasjonen, og var glade for at vi endelig snart skulle få slippe maset fra disse karene. På den lille murbenken vi satt kom det en eldre mann å satt seg ved siden av oss, vi sa begge hyggelig «namaste», som betyr hei på hindu. Mannen tok først meg i handen og deretter Brita. Men imens han gjore dette, tok han søren den andre hånden i samme slengen på brystet hennes!!! Hun dyttet han vekk, og ble temmelig forbannet å sa tydelig høyt hvor respektløst dette var av ham. Deretter flyttet hun seg bort fra han. Flere menn rundt oss hadde tydelig fått med seg dette, og plutselig så vi at bussen han hadde sett seg på, som var i ferd med og gå, ble stoppet. De andre på stasjonen hadde faktisk tilkallt politiet! Til vår overraskelse, dro politiet ham ut av bussen og bort til oss å spurte Brita om det var riktig at det var denne karen som hadde «befølt» henne. «Ja», sa hun med et stygt blikk mot mannen. Da begynnte politiet å slå ham foran oss, de slo han med en tykk trefjøl i magen og i begge kneskålene opptil flere ganger. Han fikk også et par knyttneveslag i ansiktet. Vi ble nesten målløse av å se på dette her, og rygget litt unna. Alle på stasjonen hadde jo for lengst samlet seg rundt oss for å få med seg hva som skjedde. Brita ble spurt om hun ville anmelde mannen, men hun latet bare som om hun ikke helt forstod, å sa at hun snart skulle dra fra Diu med bussen. Det var helt i orden. Brita takket politiet som tok mannen med seg, og folkene rundt oss som faktisk stillte opp for henne uten at hun på noe som helst vis ba om det. Vi var positivt overrasket over at de viste slik respekt for oss, å tok saken i egne hender til våres fordel. Dette hadde vi ikke ventet. At de i tillegg faktisk tok gjerningsmannen bort foran ansiktene våre og banket ham, sa en hel del. Det var egentlig bare godt at vi fikk se denne brutale hendelsen, for gjett om det var ei som hadde lysst og fyre ham selv! Godt noen gjore det for henne i steden ;) Hehe...litt av en avslutning på India turen gitt!

Bye bye India

Vi har reist fra Mumbai og videre langs sør, til Calcutta og helt opp til fjellbyer i nord som mennesker fra både Nepal, Tibet og Bhutan har bosett seg. Vi har reist inn i landet og videre helt til sør-vest spissen. Men alikevell kun en bittepitte liten del av Indias store land. Vi hadde mange planer om steder vi ville oppleve, ting vil ville gjøre og burde ha gjordt og sett..men å rekke over alt dette er for mye på en gang i et land som har så mye å by på og mange inntrykk å bearbeide.

At folk hjemme ikke kunne forstå hvorfor vi valgte India som ett av våre reisemål på denne turen, vet rett og slett ikke hva de snakker. I våres øyne og alle de opplevelsene, erfaringene og kunnskapene landet har gitt oss, ser vi på India som et «must» å besøke. India er totalt annerledes enn alle de andre landene vi besøkte på vår tidligere 6 mnd backpacker tur. Alle de forskjellige kulturene fra by til by, lover og regler, de forskjellige folkeslagene og deres væremåte og religioner. Fra frodig natur, til fjell og daler, vakre strender, avslappenes omgivelser til totalt forskjellige omgivelser til kaotiske byer som kan få alle og enn hver til å bli sliten i hodet.

Vi har sett flere kremringsritualer, holdt på å gå på likbårer i gatene, mennesker som bader daglig i Ganges hvor det ligger menneskelik å råtner, i tro om det renser deres synder og vil gi dem god karma. Vi har blitt skyttet vegg imellom i trange gater pga hellige kyr, vært statister i Bollywood film med Indias mest kjente skuespiller og sittet sammen med de aller helligste i Varanasi. Sett ett av verdens underverker, reist på de mest simpleste tog og busser i timevis, sett mennesker som setter seg rett på gaten å gjør sitt fornødne. Den største slummen i hele verden og det største utendørs vaskeriet hvor 10 000 menn sliter daglig. Disse få opplevelsene er bare en liten brøkdel av alt det vi har opplevd.

Vi har kommet tett innpå hverdagslivet og kulturen til det indiske folket, det er så ulikt fra slik vi lever hjemme at det er surrealistisk og utenkelig. Levemåten deres er for mange så simpel, at mange hjemme ikke ville trodd det var mulig. Greit nok at mange både leser og ser reiseprogrammer om India, men det kan ikke sammenlignes med hva man ser og opplever ved å besøke landet. Her lever store deler av befolkningen som om de var 100 år tilbake i tid!!

At alle hjemme har godt av å se hvordan verden for andre mennesker er en helt annen en den verdenen vi selv lever i der hjemme, er sikkert og visst. Slite flertallet må gjennom for bare å ha et tak over hodet, mat i kroppen og overleve hverdagen. At Indias realitet er ennå preget «U-land», har vi både fått sett og opplevd på nært hold. Det har virkelig sin sjarm på en spesiell måte og vi vil selv si at vi er heldige som har fått vært her, og sett alt det finurlige og utrolige landet har å by på :)

Kom dere ut i verden folkens, dropp vanlige syden turer og heller se hvordan verden virkelig er. Det vil gi dere så mye mer enn dere kan ane. Hadde bare flere besøkt andre verdensdeler, så er jeg helt sikker på at folk ville satt mere pris på det vi har hjemme, ikke vært så negative og heller sett hvor godt vi egentlig har det på alle måter og at vi har ingenting å klage på!

Takk Indias befolkning, for alt landet deres har gitt oss:)

Diu - siste stopp før vi sier adjø til India

Som nevnt i sist innlegg så er Diu en liten øy som var under portugiserene helt frem til ca 1961. Denne lille øya tilhører delstaten Gujarat,men Diu har et vesentlig unntak i forhold til delstaten den tilhører. Her kan man kjøpe alkohol lovlig og gå på bar! Ellers i Gujarat så må man ha lisens både for å drikke eller servere alkohol! Så her i Diu kommer både turister og lokale Gujrati-mennesker for å omgå den strenge regelen. Verken jeg eller Brita visste noe om dette og var litt overrasket over alle barene vi så på hver ett hjørne og i alle gater. Siden alkohol servering, kjøp og drikking har vært så strengt de fleste stedene vi har besøkt i India. Mens her har det faktisk etablert seg over 200 barer i denne lille byen! Det er også mange hoteller her, kun på grunn av at mange kommer hit for å drikke! India er et snedig land, ingen tvil om det. Jeg har ihvertfall funnet ut at vi faktisk ikke kan klage over skjenkereglene hjemme!

Ellers, så nyter jeg og Brita den rolige atmosfæren her på Diu. Trafikken er roligere, det er ikke kaotiske gater med masse selgere eller mas generellt sett. Det er masse strender overalt på øya og sist men ikke minst vi får sol på kroppen igjenn!! Vi leide oss moped fra dag 1 av og freser daglig rundt mellom alt fra trange gater mellom nedslitte bygninger med portugisisk arkitektur, ute på landeveier, over lange sletter som kan minnes om ørken, forbi klipper hvor havets bølger slår kraftig inn mot land og inn i landsbyer, nysgjerrige for å både se landskapet og hvordan folk bor. Plutselig dukker en liten fiskelandsby opp, en flott portugisisk kirke, småjenter som vil at vi skal ta bilde av dem. Vi freser inn hver en sti og vei som frister, for å se hva som befinner seg utenfor de typiske turistgatene. Selv om byen i seg selv er kjedelig nå pga det er lavsesong, masse butikker er stengt for sesongen og vi har kun sett en turist utenom oss, så kjenner både jeg og Brita at vi har utrolig godt av å være på et fredelig sted som Diu noen dager, etter mange slitsomme reiseetapper som har blitt unnagjordt på kort tid og masse bymas. Dette trengte vi før vårt eventyr i India avsluttes for denne gang og vi er klare for et nytt kapittel og ett nytt land å utforske på vår eventyrlige reise:)

Det eneste vi nå kjenner at vi rett og slett er dritt lei av, er innpåslitne indiske menn!! Det tar ikke mange minuttene før menn klistrer seg på oss når vi legger oss ned på stranda, og de tar som regel ikke nei for ett nei. Noen står rett og slett bare å stirrer, de viser ikke tegn til å skjemmes en gang når vi stirrer tilbake. De prøver å «skjule» at de tar bilder av oss, mens noen kommer å spør. Ja for det er så veldig fristenes, der vi ligger i bikinien!! No photo please!! Greit nok, vi synes det har vært gøy til tider, når vi har hatt klær på oss vell og merke, og koselig når det er store familier som spør. Men, de indiske mennene tar kaka! Noen gjemmer seg for pokker i buskene for å prøve å få bilder av oss hvite turister. Skulle ikke sagt noe om det var et sted, langt i hytt og heita hvor de aldri så turister. Men Diu blir besøkt av massevis av turister i høysesongene! Jeg klikket jo den ene dagen da, jeg fikk bare totalt nok og gikk rett bort å sa hva jeg mente, at vi ville bare være i fred og ville ikke at noen skulle ta bilde av oss. Tror du guttene forsvannt, nei!! Så da var vi så leie av de vemmelige blikkene av vi pakket tingene våres og reiste.

Det er ikke lett å få være i fred som jente på Diu`s strender. Vi har utforsket den ene etter den andre av de så mange strendene her. Å vet dere hva det sprøeste av alt er, de fleste av dem er langt fra folk og bebyggelse, de er helt øde og viser ingen tegn til liv når vi kommer der. Men etter kun kort tid, når vi har funnet roen dukker de opp igjen. Blir vi forfølgt eller er vi bare blitt paranoide mon tro! Men det sprøeste vi har opplevd her, var da vi lå på en av de øde strendene, så dukket det 3 menn opp. Ingen viste noen tegn til å bry seg om oss til en forandring, men nå skal dere får høre!! De satte seg ned, hver og en, plassert på hver en kant rundt oss, i ikke akkuratt rare omkretsen (vi kunne se detaljer, for å si det mildt) og gjorde sitt fornødne, er det mulig!!! Jeg og Brita har analysert denne oppførselen opp og i mente og vi klarer ikke å komme frem til et logisk svar hvorfor de gjorde det så nærme oss. Det var tusenvis av busker og kratt rundt oss så de kunne gjemt seg bak. Nei off, de inderene er til tider ikke lette å forstå seg på gitt!

P.S! Brita holdt på å kjøre ned ei ku her om dagen! Heldigvis gikk det bra med oss alle..spesielt kua da, på grunn av at det er straffbart å kjøre ned kyr i India og man kan få så store konsekvenser som fengselsstraff!! Tenk overskriften i VG: To norske jenter fengslet i India for å ha kjørt ned ei ku!!


Sjekk den frekke mopen vi har leid oss!!

<

En hard og lang etappe for å komme oss til Diu

På søndag reiste vi fra Agra og videre til Diu. Noe som da ble en av de hardeste reise-etappene vi har vært igjennom pga Brita var syk. Det hele startet med at Brita begynnte å bli dårlig dagen før vi skulle ta toget og formen hennes utviklet seg ikke akkuratt den positive retningen. Det i seg selv sier vell at 22 timer på et Indisk tog ikke akkuratt gjorde formen hennes bedre. Turen startet jo da heller ikke på den beste måten da vi først gikk på feil tog! Dette fant vi jo da ikke ut før at toget nesten var klar for avreise, mens Brita var på toalett!! Jeg med 2*20 kilo backpacker sekker, pluss to små sekker, presset meg gjennom den trange gangen i togvognen i panikk for å ikke få meg og Brita ut av toget tidsnok. Mens jeg ropte stressenes etter Brita som befannt seg på ett av de fire forskjellige toalettene i toget får å si at vi var på feil tog og vi måtte komme oss ut i en fei. Stakkar Brita, dårlig som hun var sittenes på det «hygieniske»toalettet, klarte omsider å få på seg buksa og springe ut på parrongen.

Videre, da vi omsider kom oss på det rette toget, ble Brita liggenes i sengen med høy feber og springenes på toalette. Hun dynket seg i kaldt vann og hamstret inn på vannflasker som hun la over hele seg for å kjøle seg ned! Senere på kvelden, da jeg sliten hadde fallt i dyp dvale, våknet Brita helt overopphetet og dehydrert og bare måtte ha vann med en gang! Hun hadde vinglet seg gjennom vognen og måtte hoppe av på den første perrong toget stoppet på, for å få seg noe veske. Rett etter hun endelig hadde fått betalt i febersvimen som hun var i,pep toget «tut tut»! Brita så toget begynnte og trille,og var bare nødt til å begynne og springe....med tre liter vann og ikke i rett forstand, tok hun føttene fatt og sprang! Hoppet på toget i fart, endte i feil vogn og prøvde det hun kunne å finne sin vei tilbake til sengen sin. Men tingen var: feberen slo bare verre ann! Hun hadde ingen befatning hvilken vogn hun var i,folk så bekymringsfullt på henne og spurte hvilket sete hun hadde...hun så bare masse ansikter svirre rundt i ring rundt henne og vinglet mellom gangene på toget. Heldigvis kom en hjelpende mann og geleidet henne til sengen. Hun mistet både vann og penger rundt i vognen,men de hjelpende inderne plukket det hele opp og hjalp henne å gav både vann og penger tilbake til henne.

Jeg var så bekymret ut over natten at jeg ofte måtte se etter om at hun ennå pustet! Når vi endelig våknet etter et hardt døgn var det mange som smilte til Brita i glede over å se at hun endelig var på bedringens vei. Gledelig å se folkets medfølelse i et slikt øyeblikk:)

Vi kom oss til Rajkot, der vi da egentlig skulle ta bussen vider til Diu. Men pga Britas dårlige form, som tilsa at hun ikke kunne ha taklet en 7 timers lang tur med den lokale bussen, endte vi opp med å ta privat taxi på 4timer. Selv om dette kostet 20 ganger dobbelt +++ av hva bussen hadde kostet, så koste hva det kostet ville, vi måtte reise på den beste måten for å gjøre turen best mulig for Britas helse.

Men omsider kom vi til Diu. Som da er en liten by og ligger helt på sør-vest spissen av India. Denne byen var under portugiserene helt frem til ca 1961. Vi kan se antydninger til portugisisk preget bygningetr, men alt er så nedslitt. Ellers så er byen ikke akkuratt det vi hadde forventet oss utifra hva vi hadde hørt fra andre backpackere, men dette har kanskje noe med at det er lavsesong her nå. I følge lokale har backpackere rømt fra byen på grunn av heten. Men for oss, som er vandt til over 43 varme grader i Varanasi, så var det en fryd og glede å komme til herlig bris, human luftfuktighet og ca 35 grader.

Vi booket oss inn på hotell Prince, som vår gode venn Torfinn, som reise hit ett par dager før oss, anbefalte oss. Heldigvis for oss begge, spesielt for Brita da i følge hennes form, var rommet kjempe bra.

Vi må jo da få opplyse om at under den private taxi turen, kjørte vi igjennom sør-vest spissens Wild life senctuary. Siden der da skal være over 400 løver i dette området, håpet vi på litt hell og lykke under denne lange reisen, å få med oss synet av disse fantastiske dyrene..men akk nei. Vi så 2 påfugler og 3 dådyr!! Ja ja, man kan ikke få med seg alt! Mer om byen og «hverdagen» vår i Diu skriver jeg mere om i neste innlegg.

Forresten, Brita er nå frisk som en fisk, etter at jeg og Torfinn var å handlet en god hestedose med medisiner på apoteket;)

Taj Mahal og tanker og følelser og sånnt..

I dag ankom vi Agra. Her ønsket vi å ha en stopp kun for å få med oss ett av verdens underverker Taj Mahal. Å bygget var virkelig et underverk! Det er utrolig hvor stor forskjell det er på å se noe på tv enn å være fysisk tilstedet. Det var Taj Mahal et godt eksempel på.

Taj Mahal kjenner jo de fleste til, men som alltid så synes jeg det er kjekt å skrive en liten info del, også for min egen del for å huske på alt det jeg ser, lærer, opplever og erfarer. Selv om noe, eller ærligere skrevet, mye, går i glemmeboken før jeg får det ned på ord så husker jeg ihvertfall noe:)..ellers så er jo google en fin ting å ha:)

Den var en mogulshersker Shan Jahan som bygget dettee fantastiske bygget til minne om hans avdøde yndlingskone Arjumand Banu Begum. Bygget ble påbegynt i 1632 og sto ferdig 21 år senere. Det sies at over 20 000 menn deltok under bebyggelsen. "Litt" mere enn et hus hjemme på jæren:) Resten av historien til Taj Mahal tror jeg nok dere bare må google på nettet dersom dere er intresserte.

I disse dager har både jeg og Brita vært utrolig slitne..vi har reist langt og lenge rundt i India nå. Er nok pga store deler av stedene vi har vært i er kaotiske som gjør at vi føler psykisk, at vi har vært her lenger enn hva vi egentlig har vært fysisk. Men vi i har reist gjennom lange reise-etapper under ikke akkuratt de beste forholdene, som gjør at reisen blir ekstra slitsom i lengden. Selv om vi ser en sjarm med det meste med å være backpacker, så må vi innrømme at vi kjenner det både på kroppen og helsen nå. Siden vi har forflyttet oss over store områder og kun tilbragt få dager de forskjellige stedene. Når i tillegg både jeg og Brita er kyst-mennesker, som trivest best med strand og krystall blått hav. Så sier det seg selv at energinivået er på bunn når vi har tilbragt 1 mnd nå kun i byer! At alt vi har sett, opplevd og erfaring vi har gjordt oss og alle de surrealistiske hendelsene vi har vært borti, også gjør noe med oss, det er sikkert og visst. Vi har ennå sikkert ikke klart å tatt inn halvparten av alle inntrykkenne. Men guu hvor mye vi koser oss og bare suger til oss alt vi ser og opplever. Vi sier til oss selv hver dag hvor glade vi er for at vi reiste ut på dette eventyret og hvor fantastisk det er at vi får oppleve alt dette.

Nei folkens, som skrevet tidligere, ingenting av "hverdagen", tankene og følelsene vi har kan beskrivest nok med ord.

I morgen har vi atter en lang reise-etappe foran oss..24 timer med tog først. Så har vi jo da ikke fått bestillt buss billett videre, så vi håper på at vi ikke må tilbrigne for mange timer på bussstasjonen. Bussen vi forhåpentlig kommer oss fort videre med, skal ta 6 timer. Vi skal ned til sør-vest denne gangen, til Diu. Å det skulle tydeligvis ikke være det enkleste stedet å komme seg til. MEN, vi har ihvertfall både strand og hav å se frem til da. Da stiger nok energinivået til Brita og Kristin rett til topps, for da er vi i vårt rette element:)