30år...finnes det ingen anne utvei?:)

Å ha bursdag på en flott øy som Gili passet meg perfekt. Borte fra all oppmerksomhet på den «store» dagen og ikke minst kommentarer som; « nå må du snart slå deg til ro Kristin» det de egentlig sier..få deg hus med stakittgjerde, stasjonsvogn, hund og barn..»du er jo tross alt 30 nå, du kan ikke være så rastløs i tredeveårene og bare reise rundt i verden, du må finne roen». Igjen, du er jo tross alt 30 nå!! Så mange ganger jeg har hørt det før jeg ble 30, kan jeg bare tenke meg til hvor mange ganger jeg hadde fått hørt det nå når jeg er 30!..men jeg slipper nok ikke unna selv om jeg er borte på selve dagen min, de kommentarene kommer nok, igjen, når jeg kommer hjem! Spesielt nå som jeg har min kjære Ronny hjemme, så er nok forventnigene ennå høyere til at gifteringen skal komme på fingen og bollen i ovnen. Greit nok, det passer for noen i «denne alderen», mens andre ikke.. jeg hører nok til den siste kategorien. Å for meg, selv om jeg har en person som jeg ser en framtid med, så vil det dermed ikke sagt at jeg vil smelle i gang med full pakke med det første. Heldigvis har jeg funnet meg en som er lik meg der. Er det ikke godt at vi mennesker er forskjellige, tenk så kjedelig hvis ikke!

Det er rart å i det hele tatt tenke på at jeg nå er i de «tredeveårene», hvor ble tjueårene av? Hadde jeg bare visst hvor fort tiden fløy da jeg var tenåring og gal gledet meg til først å bli 16, så jeg kunne kjøre moped..etterfølgt av å bli 18 for å kjøre bil + kjøpe øl, så var det jo å bli 21 som sto nest på listen, for da kunne jeg kjøpe sprit og komme inn på utesteder hvor «voksne»folk gikk. Jeg visste ikke da at jeg kom til å sitte som trettiår å skulle ønske jeg ennå var i tjueårene. Misforstå meg rett, jeg ville aldri vært 20 igjen..kanskje med de erfaringene og kunnskapene jeg sitter med nå. Men jeg kunne gått stoppet opp litt og heller bare fått ennå mere livserfaring og kunnskaper, uten at årene går. Det er «kun» er ett tall, men jeg tror nok hver og en innerst inne ikke liker at de eldest og prøver derfor å overbevise oss selv med at det bare er et tall! Det er ikke tallet i seg selv jeg tenker på, det er det at tiden går så alt for fort. Livet går så alt for fort. Tenk på alt det er å se, gjøre, lære og oppleve som man likssom ikke får tid til. Nå snakker jeg jo for min egen del som har tusenvis at ting jeg har lyst å gjøre, tusenvis at plasser i verden jeg har lyst å besøke, ja jeg har rett og slett tusenvis av tusenvis av ting jeg har lyst å oppleve.

Ja jeg vet at jeg har «god tid», noe som jeg vet mange tenker når jeg skriver det jeg gjør. Men så fort tiden flyr og årene går er jeg rett og slett bare redd for å ikke få gjordt alt jeg har lyst å gjøre. Det er vell en ærlig sak det!

Det kan høres ut som om jeg snart ligger på dødsleiet det jeg skriver nå..hehe..men dere må alle misforstå meg rett, jeg sitter ikke å er deprimert på grunn av at jeg nå har blitt 30år. Jeg gleder meg til hver dag jeg har i vente og alt fremtiden vil bringe. Livet er spennende og forunderligt uansett alder. Å det er viktig å leve i nuet, gjøre det man har lyst til og nyte hver dag. Ett godt eksempel, for min del, det jeg gjore på dagen min. Sitte på en strand, på en paradis øy og nyte en god lime dequari til frokost på stranden sammen med min gode venn Brita, en fantastisk bursdag:)



Live for today, learn from yesterday and hope for tomorrow:)