Chai Chai Chai!!!

Alt fra chai=te, div indiske retter, frukter, ja alt dere kan tenke dere, til og med keybord selges i de trange midtgangen i Indias tog. Å her er det ikke snakk om å bruke vanlig stemmeleie. Av og til kan det virke som om det går sport i om hvem som kan rope høyest og hvem som kan går frem og tilbake i alle vognene flest mulig ganger. Ikke rart at man blir sliten i både hodet og ører og man snart kan alle navnene utenatt på det som selges. Under stasjonstoppene kommer også ofte tiggere inn på toget. Noen krypenes langs gangen med en eller annen funskjonshemmning eller en sliten mor med et lite barn i armkroken. Man kan jo ikke få annet en sympati for dem, men rart nok så lærer man seg å overse dem, stenge tiggerordene ute og får på oss skyggelapper. Det hørest kanskje fælt ut, men det blir likssom en del av «hverdagen».

India er et av landene som har de beste togforbindelsene i verden. Togene går på kryss og tvers og det er nesten ikke en by du ikke kan komme deg til med tog. Å reise på denne måten er en enkel og billig måte for oss backpackere og det er faktisk en sjarm med hele greia. Tro det eller ei! Selv om doen et hull i gulvet som går rett ned på togskinnende, stinker piss så det river i nesen og at det nesten er umulig å bruke uten at det skvetter til alle kanter. Selv om du har stirrenes øyner som vurderer deg opp og i mente. At du ligger å rister i «sengen» og blir stiv og støl, etter en lang natt på harde «senger». Mas og kjas fra alle kanter. Men, det skal det indiske folket ha for, når lyset slukkes for natten, er det nesten ikke en lyd. Bortsett fra stasjonstoppene da. Da kan man våkne av at en liten gutt står å prikker deg i armen å tigger etter penger til mat, heldigvis har ikke vi opplevd dette så mange ganger. Men så, straks solen begynner å stige oppi horisonten er det på ann igjen. Å for min del er det ofte akkuratt i den tiden jeg endelig har kommet meg inn i drømmeland!

I skrivende stund er vi på vei til Varanasi med natttoget. 15 timer tar det før vi ankommer byen og hvor mye søvn vi får er nok så som så. Det vet vi fra tidligere togturer. Det er første gangen Torfinn reiser med tog her i India og for å si det sånn så er ikke akkuratt disse «sengene» laget for Torfinn sine 1.92m., småe som inderene er. Til og med jeg og Brita hever endel centimeter over noen av dem og her snakker vi faktisk så mye som et hodet av og til. Heldigvis har Torfinn fått overkøyen så han kan strekke føttene ut mot midtgangen. Å siden de fleste inderene er så små som de er så er ikke føttene til Torfinn i veien.

Når jeg først er inne på Torfinn så må jeg jo fortelle om all den oppmerksomheten han får blant de indiske mennene. Tidligere i dag da vi satt på togstasjonen kom det en hyggelig fyr å viste stor interesse i Torfinn. Hvor han kom fra, om han kunne få ta bilde av han og han inviterte han i tillegg hjem til hans familie. Han enset nesten ikke meg og Brita, noe som jeg og Brita synes er herlig å slippe til en forandring. Torfinn`s nye venn gav sitt telefonnummer og ville ha Torfinn sin adresse. Vi måtte også skrive ett par ord til han på engelsk om hva vi syntes om India. Det tok forresten ikke lange studen etter at denne hyggelig fyren begynnte å prate med Torfinn før det sto en hel gjeng nysgjerrige menn rundt han..hehe:)

Vi opplever mange morsomme, intressange og spennende hendelser daglig her i India, men hvis jeg skulle skrevet om alt som skjer i «hverdagen» vår her nede, kunne jeg ikke gjordt annet enn å ha sittet med laptop`n. Får si som jeg, Brita og Torfinn ofte sier; hadde vi bare hatt tid, det er et «travelt og stressfullt» liv å være backpacker..hihi;)

Nå er det på tide å plugge i øreproppene, sette på ipod`n, låse sekken med hengelås vire til en krok som er i veggen ved siden av meg og legge sekken under hodet i tillegg, og til slutt krype oppi silkeposen min, i håp om å få noen timer på øyet før vi ankommer en ny og spennende by i India.

Nattinatt:)