Tiden flyr!

Var den en eller tre uker siden sist oppdatering? Hadde det ikke vært for at datoen står på det siste publiserte innlegget så hadde jeg aldri husket det. Dagene, klokkeslett, månedene og dato går i ett her nede. Vi spør ofte oss selv hvilken dag det er, for å ikke snakke om dato, det husker vi ihvertfall sjelden..av og til er det så gale at vi nesten ikke vet hvilken måned vi er i! Men at dagen flyr er det ingen tvil om!

Etter at Monica kom til Kuta, hadde vi oss først en god uke her å koste oss med avslappenes dager på stranden og festlige kvelder på byen. Det er kjekt å få besøk hjemmenfra, spesielt når det er 6mnd siden vi i det hele tatt har sett familie eller venner. Kuta er en perfekt plass å få besøk, for her finner man det meste. Plassen er preget av festglade ungdommer på kveldstid og surfefreakere og solslikkere på stranden på dagtid. Gatene er overfylte med både små typiske turist butikker og spesielt mye surfebutikker, siden Bali er kjendt for å være et mekka for surfere. Ellers så er det massevis å se og gjøre om man enten er kulturellt interessert, ute etter sportslige aktiviteter, shoppe eller feste hele natten og sole seg på stranden dagen lang. Her finner man noe for en hver.



Etter Kuta dro vi ett par dager til Nusa Lambongan. Dette er en av tre små øyer som ligger øst for Bali. Vi hadde store forventninger til denne øyen siden vi hadde hørt at den skulle være så nydelig med sine kritthvite strender og krystallblåe havet. Hadde det ikke vært for at det lå ankret opp båter langs hele stranden og at det var store jorder med tang og tare plantasjer ute i sjøen, så hadde vi nok reist derfra med sterke anbefalinger.




Det var en finurlig øy, så Brita kallte det. Ikke lett å forklare årsaken til den navnebeskrivelsen, da må man ha vært der selv. Men det var bare noe med hele øya, kanskje hadde det noe med de hardt arbeidene tang -og tare bøndene som jobbet flittig på «sole»stranden hver dag. Ellers var det veldig stille og rolig og ikke annet enn noen få hoteller, resturanter og små-butikker som lå på en rekke langs stranda som var overfylt med båter. Bak strandgata og innover bodde lokalbefolkningen i alt fra små falleferdige hytter til mur-hus. Generellt sett så ikke bo-standeren ut til å være den beste. Men øyas befolkning virket fornøyde å var hyggelige og smilende, akkuratt sånn vi er vandt med at det indonesiske folkeslaget er. Det som var interessant å se her på denne øya var tang og tare plantasjene. Det hadde verken jeg, Brita eller Monica sett før. Både menn og damer sto både tidlig på morningen og senere på dagen, når det var fjære, å plukket tang og tare på store jorden ute i sjøen, for så å bære den inn på land i kurver å legge den til tørk. Den videre prosessen kjenner vi ikke til, men det er tydelig at de driver med eksport.



Hovedgrunnen til at vi dro til denne øya var dykking, det kom vel ikke som noe sjokk:) Det er både Mola mola og Mantaray sesong her nå så vi hadde håpet på å få se disse store fiskene som kommer til dette dykkestedet kun ett par mnd i året. Men så heldig skulle visst ikke vi få være, for vi så ikke en eneste en. Vi så faktisk ikke noe spesielt i det hele tatt, men mye av grunnen til det er nok også at vi var så opphengte i å kikke etter Mantas og Mola at vi helt glemte ut resten av omgivelsene rundt oss. Men men, bedre lykke neste gang, vi fikk ihvertfall dykket igjen:) Etter vi hadde dykket, var det bare å pakke sekken å komme seg tilbake til Bali igjen, for Nusa Lambongang var ikke noe sted for oss å være over lengre tid, alt for lite interessangt og kjedelig.

Så var vi tilbake i Kuta, Bali, Indonesias svar på Aya Napa. Det er vell kanskje ikke så gale, men jeg tror ikke jeg overdriver når jeg tipper at gjennomsnittsalderen på besøkende her er 25 år. Da tenker jeg kun på her i Kuta og ikke de andre stedene i Bali. Jeg og Brita føler jo nå at vi er på ferie, ferie..hvis dere forstår, ikke en typisk backpacker tur i det hele tatt. For dette er noe helt annet enn steder vi trekker til og er vandt med å besøke. Men, det er greit med slike steder også....innimellom, men helst en sjelden gang og for en liten periode spør du meg!



Men så fikk vi atter en gang besøk hjemmenfra. Denne gang av min kjære far og kjæresten hans Tutti som skulle ha en liten stopp å besøke meg i Bali før de skulle reise videre til Australia. Å se familie etter så lang tid gjorde godt. Selv om jeg egentlig føler at det ikke er så lenge siden jeg så far og ihvertfall ikke at jeg har vært borte i hele 6 mnd fra familie og venner generelt sett...bortsett fra Ronny da, det føler jeg jo er en evighet siden..hehe! Men da jeg gav far og Tutti en god klem gikk det opp for meg at jeg faktisk savner folkene hjemme mye mere enn jeg trodde! Alt hjemme er så fjernt når man er ute på loffen, man blir distansert fra alt å lever i en boble fyllt med nye eventyr hver dag hvor man kan gjøre hva man vil når man vil. En totalt annerledes verden en hverdagen hjemme i Norge, en hverdag man fort glemmer i denne tilværelsen.



Jeg tilbragte 5 dager sammen med far og Tutti..luksus dager for en fattig backpacker som meg. Jeg fikk endelig spise mat på Hard Rock Cafe, noe som er alt for dyrt for mitt budsjett så jeg har ikke tatt meg råd til det, selv om jeg elsker maten der. Men når pappa betaler, så smiler jeg å spiser..til jeg nesten sprekker! Det maten koster på Hard Rocken kan jo jeg leve på i flere dager med den billige lokalmaten jeg spiser. Det var rett og slett som om jeg fikk litt dårlig samvittighet. Det er utrolig hvor stor pris man setter på sånne småting, som egentlig ikke betyr noe hjemme, når man er ute å loffer med ett stramt budsjett. Man får alt i et helt annet perspektiv å lærer å verdsette hver minste ting. Jeg nøt vært sekund av spisegilde, kunne tro jeg var ett barn som hadde gått over lenger tid uten godteri! At jeg i tillegg fikk ligge sammen med dem ved bassenget på hotellet, å bestille mat og drikke på deres rom-regning, satt meg ihvertfall i ekstase. Nei det er jammen ikke mye som skal til for å glede denne jenta lenger.

Shopping er aldri feil, ihvertfall ikke når man har verdens beste far som betaler;)


Vi hadde oss alle samme en av dagene en tur til Ubud, det ligger mere inn i landet. Alle sammen vil si jeg, Brita, Monica, far og Tutti. Her kjørte vi gjennom frodig og fin natur med grønne ris-terasser, eksotiske trær og små landsbyer. Langs veien så vi også mye av den typiske balinesiske arkitekturen med stein hugget ut i alle salgs formasjer og figurer, både i tempel og generellt sett hus og bygninger. Vi besøkte ett ape-tempel hvor det florerte av apekatter rundt oss og var på et høyt utsiktspunkt hvor man kunne se vulkanen Mount Batur.






En annnen dag så tok jeg, Brita og Monica surfekurs. Det var det jo ikke vits å bruke krefter på å prøve å få far med på det en gang, syns jeg ser han forresten. Sorry far, hehe:) Man kan jo ikke være på Kuta beach uten å lære å surfe. Det var utrolig gøy og vi merket fort at det er en typisk sport man kan bli hekta på. Så nå har vi alle tre planer om å forsette surfingen når vi kommer hjem:)



Lets go surfing on Kuta beach!!!




Nå kommer jeg faktisk ikke på noe mere å oppdatere dere om. Dagene går mye i det samme her og både jeg og Brita har kommet i skikkelig latmanns-modus, hvor vi i det hele tatt ikke har klart å bestemt oss hvor turen går videre. Det er så mye å se, så mye å gjøre at det rett og slett er vanskelig å velge. Livet er jammen ikke lett på loffen:)

Dykking i Tulaben ved skipsvraket US Liberty

Etter 5 timers ferjetur fra Lombok kom vi igjen til Bali, denne gang til et lite sted kaldt Padangbay. Dette er et koselig sted med små fine restauranter, hanekamper i gatene, en del barer med live musikk og selvfølgelig en del dykkersjapper. Det var disse vi kom her for! Så vi booket en dykketur så fort vi kom frem og neste dag var det opp tidlig, og avgårde i bil med dykkeinstruktøren vår til Tulamben. Kjøreturen tok ca 2t, gjennom noen av Balis små landsbyer og pene landskap. Vi kjørte blant annet forbi en vulkan, rismarker og flere templer. Kjekt å se noe anderledes igjen. Landskapet og arkitekturen her er veldig frodig og spesiell iforhold til hva vi har sett andre steder i Indonesia.

Da vi endelig ankom Tulamben, var det bare å få på seg utstyret å sette i gang med vårt første vrakdykk. Dette skipet heter US Liberty å ble torpedert av Japanerne under 2. verdenskrig. Det er 120m langt og ligger på 6 og utover til 30 meters dyp, så vi gikk bare ut rett fra stranden denne gang.



Det var mye steiner her på vei ut i sjøen, så det var ikke bare bare å traske ut med fullt utstyr blant bølgene, men under havet kom vi oss. Vi svømte nedover langs siden av vraket og fikk tidlig se masse "Surgeon fish" som svømte etter oss. Disse er noen halv store, svarte fisker som har en hale som er giftig for oss mennesker. Før i tiden var det flere dykkere som tok med mat ned til fiskene, som de da vendte seg til, så etter den tid følger de allltid etter folk! Men vi kom heldigvis ikke borti dem, og vi forsatte i livet ferden nedover til havdypet.



Vi kom ned til 27 meter og vi kunne se tydelig på formene at det en gang hadde vært et skip, men ellers var alt overgrodd av koraller og bebodd av fisker av flere slag. Vi kikket gjennom hullene i vraket hvor flere fisker gjemmte seg, og hvor enn vi så var det noe som fanget øyet. Instruktøren vår hadde med et bra undervannskamera vi fikk ta bilder med, dette er første gangen vi har tatt bilder under vann, så vi knipset som bare det :) Det var ikke bare bare å konsentrere seg om å være i ro å ta bilder, så instruktøren hjalp oss, så vi fikk masse bilder av både oss selv, fisker, koraller og vraket. Kjempe kjekke minner å ha!



To dykk hadde vi i ved skipsvraket. Det 2. dykket var det beste fordi da hadde vi blitt litt orienterte rundt vraket, og fikk sett det enda mer i detalj. Vi var så heldige at det var bare jeg, Brita og instruktøren i vår gruppe, og under dykk er det alltid til mindre til bedre. Dette gjorde at vi fikk svømme mye rundt på egenhånd og utforske.

Instruktøren vår likte visst godt å ta bilder, så mens han gjorde det svømmte jeg og Brita gjennom passasjer inni og utenfor skipet, å var helt i vår egen verden. Vi viste hverandre nye ting av og til, og koste oss skikkelig. Føltes nesten som om vi hadde hele vraket for oss selv, for vi svømmte alltid motsatt av de andre gruppene som var der, så vi slapp alle folkene rundt oss. Vi så forresten også store Barracudaer her på ca 1,5 meter med gapende kjeft og skarpe tenner, ikke akkuratt vakre fisker og jeg må si at de var mere skremmende enn hai, på nært hold.



Vi hadde en deilig dag med dykking og på turen hjem var vi kjempe fornøyde og humøret var på topp..som alltid etter at vi har vært under havet :)
Da vi kom tilbake til hotellet hentet vi tingene våre å tok minivan videre til neste destinasjon. Denne gang tilbake til Kuta for å møte Monica, Britas vennine som kommer i dag. Det blir gøy å treffe noen hjemmenfra igjen. Så vi gal gleder oss til å hente henne på flyplassen. Å hva er vell bedre velkomst enn Brita & Kristins tradisjonelle rituale med å sitte på stranda med noe godt å drikke å se solnedgangen;)

Snakkes:)

30år...finnes det ingen anne utvei?:)

Å ha bursdag på en flott øy som Gili passet meg perfekt. Borte fra all oppmerksomhet på den «store» dagen og ikke minst kommentarer som; « nå må du snart slå deg til ro Kristin» det de egentlig sier..få deg hus med stakittgjerde, stasjonsvogn, hund og barn..»du er jo tross alt 30 nå, du kan ikke være så rastløs i tredeveårene og bare reise rundt i verden, du må finne roen». Igjen, du er jo tross alt 30 nå!! Så mange ganger jeg har hørt det før jeg ble 30, kan jeg bare tenke meg til hvor mange ganger jeg hadde fått hørt det nå når jeg er 30!..men jeg slipper nok ikke unna selv om jeg er borte på selve dagen min, de kommentarene kommer nok, igjen, når jeg kommer hjem! Spesielt nå som jeg har min kjære Ronny hjemme, så er nok forventnigene ennå høyere til at gifteringen skal komme på fingen og bollen i ovnen. Greit nok, det passer for noen i «denne alderen», mens andre ikke.. jeg hører nok til den siste kategorien. Å for meg, selv om jeg har en person som jeg ser en framtid med, så vil det dermed ikke sagt at jeg vil smelle i gang med full pakke med det første. Heldigvis har jeg funnet meg en som er lik meg der. Er det ikke godt at vi mennesker er forskjellige, tenk så kjedelig hvis ikke!

Det er rart å i det hele tatt tenke på at jeg nå er i de «tredeveårene», hvor ble tjueårene av? Hadde jeg bare visst hvor fort tiden fløy da jeg var tenåring og gal gledet meg til først å bli 16, så jeg kunne kjøre moped..etterfølgt av å bli 18 for å kjøre bil + kjøpe øl, så var det jo å bli 21 som sto nest på listen, for da kunne jeg kjøpe sprit og komme inn på utesteder hvor «voksne»folk gikk. Jeg visste ikke da at jeg kom til å sitte som trettiår å skulle ønske jeg ennå var i tjueårene. Misforstå meg rett, jeg ville aldri vært 20 igjen..kanskje med de erfaringene og kunnskapene jeg sitter med nå. Men jeg kunne gått stoppet opp litt og heller bare fått ennå mere livserfaring og kunnskaper, uten at årene går. Det er «kun» er ett tall, men jeg tror nok hver og en innerst inne ikke liker at de eldest og prøver derfor å overbevise oss selv med at det bare er et tall! Det er ikke tallet i seg selv jeg tenker på, det er det at tiden går så alt for fort. Livet går så alt for fort. Tenk på alt det er å se, gjøre, lære og oppleve som man likssom ikke får tid til. Nå snakker jeg jo for min egen del som har tusenvis at ting jeg har lyst å gjøre, tusenvis at plasser i verden jeg har lyst å besøke, ja jeg har rett og slett tusenvis av tusenvis av ting jeg har lyst å oppleve.

Ja jeg vet at jeg har «god tid», noe som jeg vet mange tenker når jeg skriver det jeg gjør. Men så fort tiden flyr og årene går er jeg rett og slett bare redd for å ikke få gjordt alt jeg har lyst å gjøre. Det er vell en ærlig sak det!

Det kan høres ut som om jeg snart ligger på dødsleiet det jeg skriver nå..hehe..men dere må alle misforstå meg rett, jeg sitter ikke å er deprimert på grunn av at jeg nå har blitt 30år. Jeg gleder meg til hver dag jeg har i vente og alt fremtiden vil bringe. Livet er spennende og forunderligt uansett alder. Å det er viktig å leve i nuet, gjøre det man har lyst til og nyte hver dag. Ett godt eksempel, for min del, det jeg gjore på dagen min. Sitte på en strand, på en paradis øy og nyte en god lime dequari til frokost på stranden sammen med min gode venn Brita, en fantastisk bursdag:)



Live for today, learn from yesterday and hope for tomorrow:)

Dagene på Gili

Vi var 9 dager på den lille øya og det er virkelig et "charming" sted å være å slappe av på. Alle folkene smiler, er hyggelige og slår av en spøk når du treffer dem på gaten, til og med selgerene her på stranda er ikke så masite som andre steder. De tar nei for et nei å trasker videre med håp om bedre lykke hos neste turist.

Jeg og Brita storkoste oss i den lille “trehytta” vår hos BB Bungalows med god utsikt over plassen rundt og den lille gaten nedenfor. Her var ogå frokost inkludert i prisen, så vi ble rett og slett bortskjemte av "frokostguttene" som kom opp på balkongen vår med omelett og kaffe hver morning...for en luksus, kan fort bli vandt med slikt!..hint hint Ronny;)



Mesteparten av tiden vår på øya brukte vi til å bare slappe. Det var herlige å endelig være et sted over lengre tid og ikke tenke på at vi måtte pakke sekken å forflytte oss videre til neste sted etter kun kordt tid. Så vi var på stranden hele dagene og jobbet med brunfargen vår, som endelig begynner å vise tegn til at vi er i varmere og solfyllte strøk;)

Vi leide også hver vår sykkel å syklet rundt øyen den ene dagen. Brita var noe trøtt i tryne å hadde ikke den beste tålmodigheten den dagen. Så at deler av veien kun var sjøsand og ett slit å sykle i, så vi måtte hoppe av og traske noen strekninger, passet ikke henne i varmen. Men etter en god sole-pause på en av de folketomme strendene kom hun seg, så det ble en kjekk tur i bunn og grunn for henne også. Vi hadde oss en tur rundt øya en annen dag også, men da gikk vi rundt, så det var en mye bedre tur for Britas tålmodighet..hehe:)



Ellers så snorklet vi også litt, men utstyret som jeg leide lekkte og Britas ny-kjøpte snorkel lekkte, så det ble ikke rare snorkleturen. Litt småfisk og ett par koraller fikk vi sett. Men det var ikke så mye å skrive hjem om.

Utelivet på øyen sjekket vi jo selvfølgelig ut..ett par kvelder..så vi hadde noen festlige stunder på kveldstid. Det var masse liv på barene med god musikk å vi ble kjendt med mange hyggelige folk. Alle var i go`laget, både bartendere som turister. Men typisk at nattelivet også blir påvirket av RAMADAN! For ved midnatt stengte all musikk i gatene på grunn av dette. Men men, det var jo forsåvidt greit også, for da kom vi oss hjem i seng på en noe normal tid. Noe som var ok fordi vi våknet jo, opptil flere ganger på alle døgnets tider av de to moskeene på øya, som jeg har nevnt tidligere, gauler dagen og natten lang. Jeg tror vi både har blitt hørselskadet og fått traumatiske opplevelser av muslimene. Men, what do to? Sånn er det bare med å være i et muslimsk land.



De kveldene vi ikke var ute, nyttet vi oss av de mange restaurantene som sender film på storskjerm hver kveld. Med myke puter som vi lå på på gulvet og god mat, følte vi nesten som om vi var hjemme på sofaen å slakket.



Ellers så er det ikke så mye mere å skrive om oppholdet vårt her siden vi ikke gjorde så mye, men kjekkt var det og vi fikk slappet godt av med 9 herlige dager i paradis:)

Avslappet omgivelser på Gili Trawangan

Nå er vi på Gili å nyter øy-livet. Det er herlig å endelig være et sted over lenger tid, rusle rett fra bungalowen ned til stranden i bare sarongen og ikke gjøre annet enn å nyte late dager med sol og bading. Vi har nå i ukevis rushet fra den ene plassen til den andre, ett par dager her og ett par dager der, med å se og gjøre masse hver dag. Så nå trengte vi å kun slappe av og ikke gjøre noe en perioden, leve et virkelig latmannsliv hvor vi så vidt beveger oss, utenom når vi skal gå ned til stranden eller å spise. Herlig:)

Øya Gili Trawangan ligger nord-vest, kun ca 40min båttur, fra Lombok. Denne øya er en av tre Gili øyene, de andre heter Gili Meno og Gili Air, men det er Trawangan som er størst og mest turisutbyggd. Men det er ikke rare størrelsen på denne øya heller, man kan gå rundt øya på kun ett par timer, langs de flotte strendene og klare havet som omringer øya. Her er det verken biler eller mopeder, det er ikke lov med kjøretøy annet enn sykler eller hest og kjerre som er øyas taxi:) Det er heller ikke tillatt med hunder kun katter. Gatene er av sand og grus og bare på den ene siden av øya finnes det hoteller, små-butikker, dykkebutikker og resturanter som ligger langs den eneste «hovedveien». Det er ca 1800 fastboende her og alle er smilende og gjestfrie, virkelig et avslappet øy-folk.




Jeg og Brita har jo fått den sjefs-bungalowen som ligger høyt oppe, akkuratt som om den er i en trehytte. Her har vi en egen liten balkong og bad som er under åpen himmel, ganskje stilig. Hvem kan vell si at de har sittet på do, under stjernene mens mannen i Moskèen gauler?! Ja for også her finnes det moskèr, 2 stk faktisk, en på hver side av den «store»øyen!!



Det blir ikke så mye å blogge om mens vi er her, siden vi ikke gjør så mye annet enn å nyte øy-livet og slapper av. Så det blir nok en stund til neste innlegg kommer. Vi skal ihvetfall være her i en uke, så får vi se. En ting er ihvertfall sikkert, vi skal feire bursdagen min, som er om ett par dager, her! Hva er vell bedre enn å feire dagen sin i paradis:)


Ute på sykkeltur rundt øya:)

Ut på tur igjen, denne gang til Lombok

Vi tok en oldstyle ferje fra Flores til nabo-øyen Sumbawa. Denne skulle egentlig ta 8-9 timer, men det endte med at den tok 11 timer pga noen tullinger som ikke hadde gyldig pass. De nektet i tillegg å forlate ferjen, så båten måtte snu å få dem av. Men avgårde kom vi til slutt og det tok ikke lange stunden før jeg og Brita sov som noen steiner. Lite visste vi i vår dype søvn at det sto opptil flere menn å kikket på oss mens vi sov..det var det første synet som møtte oss da vi våknet! Gøy å ha en gjeng muslimske menn gloende på oss, nobb, ikke akkuratt behagelig. Høylytte var de også. Noen sang, andre lo mens ett par spillte høy musikk med mobilen, mens tv`n i tillegg sto på full guffe med Indonesist talende film og ikke nok med det så var steroannlegget i båten nok på grensen til å sprenge, for volumknappen der sto nok også på fullt. Jeg tror de må være tonedøve, det kan ikke finnes noen annen forklaring. En fantastisk måte å våkne på!!

Etter denne “behagelige”båtturen, var vi i Sumbawa og neste etappe var busstur tvers over øya, til neste ferjekai. Trøtte i tryne som vi var vandret vi i vei for å finne bussen vår. Men det skulle vi jo ikke få gjøre i fred. For her kom den ene etter den andre masende og gaulende; “Miss`s, you wanna by? where you go? taxi? bussticket? where you from? speciel price for you”..mas + trett og sliten, ikke noe som passer sammen..av og til får man rett og slett bare lyst å skrike hold kjeft!! Det verste av alt er at det hadde ikke nyttet i det hele tatt. Men bussen fant vi..en lokal trang buss. Her satt vi på siden av atter en “god” synger som stemte i vei med sin lyse, stemmeskifte stemme, mens han spilte luftgitar. Her nede er visst det helt normalt. Skulle likt å sett at jeg satt å sang på bussen til Sandnes, uten at noen hadde kikket på meg å trodd at jeg ikke var helt normal. Atter en gang, jeg tror Indonesierne er tonedøve.

Vi kjørte kun 1 time med denne bussen før vi byttet om til en annen mer komfortabel buss som skulle ta oss tvers av øya Sumbawa til neste ferjekai. Brita var litt slakk i kroppen så hun lå å sove mens jeg kjedet meg og kikket misunnelig på Brita som lå i sin dypeste søvn. I over 10t satt vi i denne bussen før vi var på ferjen over til Lombok og etterpå taxi til Senggigi som ligger på vest-kysten av Lombok. Dette er et typisk feriested med noen resturanter i gaten, småbutikker og strender. Denne plassen passer bedre for familier og par og ikke backpackere.

Lombok er en meget muslimpreget sted og mesteparten av øyas befolkning er muslimer. Så vi var jo så heldige å havnet på et hotell som ligger midt mellom to moskeer. Passet jo oss perfekt som ikke er lei av disse høylytte indonesierne..hmmm..så er det jo typisk at det faktisk er ramadan nå, muslimenes faste måned. Så de skriker i sine MEGA høytalere til alle døgnets tider, så det har ikke blitt for mye søvn her for å si det sånn. Men, vi reiser jo innom alle disse landene for å oppleve alle de forskjellige kulturene og religionene så vi er åpne i våres sinn, selv om det ikke alltid er like kjekkt å våkne til disse lydene midt på natten...



I gatene her i Senggigi går hester med kjerrer blandt alle mopedene og bilene, det er et helt normalt fremkomstmiddel her nede. Snedig å se hvor variert slike ting er fra land til land her i Asia. Mye er likt, men der igjen er det alltid noe spesielt og anderledes med hvert land en kommer til. Både når det gjelder trafikk, mennesker, kultur, religion, landskap osv. "Same same, but different" som de pleier å si i Thailand :)

Neste stopp: Gili Tranwangan

Dykking utenfor Komodo island

Endelig var det ned i dypet å dykke igjen. Er jo egentlig ikke så lenge siden sist, men hekta så vi har blitt så føltes det jo som en evighet. Denne gang skulle dykkestedene rundt Komodo island i Indonesia, sjekkes ut :) Vi dro tidlig på morningen ut med båt, og ankom like utfor Komodo island etter en ca 2t, hvor vi lå på dekk å slikket sol for alle penga. Vi jobber på spreng med å få noe farge på våres vinterhvite kropper, så fort vi får muligheten til det. Har ikke akkuratt blitt for mye soling i det siste. Men ihvertfall, tilbake til dykkingen.

Både jeg og Brita var noe små-nervøsne da dykke-masteren vår begynte med briefingen om hvor vi skulle dykke og hvordan dykket skulle gjennomføres. Å det hjalp ikke på når han begynnte å snakke om alternative løsninger hvis strømningene skulle være ekstreme! Vi var jo begge to forberedte på et anderledes dykk enn hva vi er vandt med siden det er kjendt at strøm-forholdene her er sterke og kan være veldig utfordrene. Men vi krysset fingrene for et perfekt dykk, flinke instruktører rundt oss og hoppet i havet:)




Hoppet i havet gjorde vi, med blandede følelser av sommerfugler og nervøsitet. Det var lite strømninger i begynnelsen og vi så atter en gang flotte fisker og store fargerike koraller og rev. Både korallenen og fiskene var betraktelig strørre enn hva vi har sett under tidligere dykk. Vi svømte rundt å nøt omgivelsene, men etterhvert kjendte vi at strømningene ble sterkere og sterkere...mye sterkere!
Det begynnte først med at vi måtte bruke mere og mere kraft med svømmeføttene og til slutt måtte vi rett og slett kjempe for å i det hele tatt komme oss fremmover! Jeg og Brita så på alle de andre erfarne dykkerene som var i gruppen vår, svømmene forbi oss en etter en, mens vi to sto på stedet hvil å slet og kom oss ingen vei. Det gikk heller nesten bakover en liten stund. Men så begynnte de andre å dra seg fremmover langs de døde korallene, så da var det bare til å ta i for å klare å henge med. Andpustne som vi var, bak alle de andre som rundet et hjørne, hjalp jeg og Brita med å dra hverandre gjennom strømmen, og rundt hjørnet kom vi til slutt, gode dykkebuddy`er som vi er.
Skraper og småkutt på hendene fikk vi, men til å ikke være så erfarne dykkere synes vi at vi klarte oss bra :)

Da vi kom oss bort fra de verste strømningene klarte vi å nyte det flotte rundt oss igjen, atter nye rev møtte oss med hundrevis av fisk gjennom hele dykket før vi måtte opp på båten igjen og ha en liten pause før dykk nr 2. Oppe på båten tok vi oss en vellfortjent pause i solen, slitne som vi var. Men stolte av å ha klart «kampen mot strømmene»..hehe:) Så nå har vi fått trent oss på det også, en kjekk og lærerik opplevelse som kommer godt med for videre dykking.





Så var det dykk nr 2. Her måtte vi alle hoppe kjappt uti etter hverandre pga av strømmen, så var det med hodet rett ned til 20 meter. Å det første som møtte meg da vi nærmet oss revet var synet av en hai! Jeg rev Brita i armen å pekte i vei for å vise henne haien som var kun ett par meter framfor oss. Lite visste vi at dette var bare småtteri i forhold til hva som skulle møte oss kun kort tid etterpå. Rett etterpå kom vi til et rev, hvor dykkemasteren samlet oss alle og hvor vi måtte holde oss fast for å være i ro. Kun kort tid, når alle hadde funnet roen og noe å holde seg i, lå vi alle stille å så på alle fiskene som svømte rundt oss. Det ble bare flere og flere, store flokker av småe og store i forskjellige farger og varianter, som svømte rundt oss. Så toppet høydepunkte seg høyere enn hva vi trodde var mulig. Flere og flere store haier sirkulerte rundt oss!! Utrolig spennende:) Det var sikkert over 10 haier som svømte nysgjerrige rundt oss og flere av dem va kun få meter fra oss. Den største haien var ifølge instruktøren vår over 3meter! Det var en surrealistisk følelse å ligge der helt stille på havetsbunn, på haienes territorium å observere den store kretsen av de mektige fiskene. Jeg kunne ikke la være å tenke på hvor heldige jeg faktisk er som får oppleve ting som dette, utrolig.

Etter å ha ligget å observert haienes oppførsel en liten halvtime dykket vi rundt å så resten av dette dykkestedet ved denne delen av Komodo, som var like flott som resten, før vi trakk opp til havoverflaten igjen.
Jeg og Brita kom opp av vannet med et gedigent smil, skikkelig fornøyde. Endelig har vi ligget på havetsbunn å observert haier, akkuratt som på film..hehe:) Heldigvis for oss er ikke disse haiene særlig aggresive. Men de har angrepet mennesker før, så det gjelder å opptre så stille en kan rundt disse fiskene. Det verste av alt er at bare tanken på det, gjør hele opplevelsen ennå mere spennende!



Det var en uforglemmelig opplevelse, som har gitt oss enda mere mersmak på dykking! Det er og blir, bare helt fantastisk :)

Jeg må si at dette er det BESTE dykket jeg noen sinne har hatt, så langt. Tror det skal mye til for å toppet dette, føler meg rett og slett litt bortskjemt for tiden. Både på det ene og det andre området, life is nice;)

Flores & Komodo Dragons

Vi hadde kun 2 dager i Bali (siden vi skal tilbake her i slutten på mnd) så vi brukte tiden der til å planlegge turen videre i Indonesia. Å planen ble, fly til øya Flores og så reise videre derfra, innom øyene som ligger mellom Bali og Flores. Indonesia består av 17 508 øyer og 6000 av dem er bebodde. Det er mange av øyene som virker intressante og som vi har lyst å besøke, men man kan ikke rekke over alt på en gang. Så vi valgte å velger ut det vi mest hadde lyst å oppleve ved denne delen av Indonesia.



Vi fløy til Labuan Bajo i Flores, som ikke ligger så langt i fra Komodo øyene, hvor de kjendte Komodo dragons-øglene lever. Flores består av et mangfold av vulkanformete fjell som strekker seg over øya og vakkre øyer med hvite strender langs det krystallklare havet. Men byen, Labuan Bajo, som vi bodde i, har fint lite å by på. Støvete grus-gater, nedslitte bygninger -og masse reklameskilt som er satt opp i hytt og vær. Her er det til og med vanskelig å finne normale restauranter! De få man finner er i tillegg svin-dyre, iforhold til hva vi er vandt med. Passer ikke helt inn med førsteintrykket av den lille, lite turistpreget byen. De fleste turister som kommer hit, reiser hit for å besøke Komodo Nationalparken eller for å dykke rundt øyene her. Vi kom hit for å gjøre begge deler :)

Første dagen tok vi en lang båttur til Rinca Island, som tilhører Komodo nasjonalpark. Denne parken er kjendt kun for disse øglende, som er verdens største. Vi har begge to sett flere programmer på Animal Planet o.l om denne øya og det var spennende og endelig få være her selv å se øglende på kloss hold. Vi fikk en guidet tur gjennom en liten del av øyen og vi møtte på flere øgler gjennom trekkingturen. Å det var litt av en størrelse på dem gitt. Vi følte oss ikke akkuratt høye i hatten der vi sto kun få skritt fra dem. Spesielt ikke siden vi visste at de hadde drept 2 stk på denne øya. Men de er ikke aggresive så lenge man ikke plager dem og det var det ingen fare for at vi skulle gjøre.

Komodo dragons er kjøttetende dyr og de spiser alt fra bøffler, villhester, apekatter o.l. De er også kannibaler å spiser sine egne unger om de får mulighet. Ungene klatrer rett opp i trærne når de klekkes på grunn av dette og har ikke noe mere med moren å gjøre. Spyttet deres inneholder så mange bakterier, at et bitt fra dem fører til så stor infeksjon at det er dødelig. De er som sagt verdens største øgler, og kan bli opptil 3-4 meter lange, veie opp mot 100kg og bevege seg i over 20km i timen.
Det var kjekt å få se disse dyrene på kloss hold i sitt eget territorium. Atter en gang en sprø ting å tenke på at jeg har opplevd siden jeg har hatt lyst til det lenge :)


Etter besøket i parken tok vi båten videre. Den gikk forbi flotte landskap, med flotte øyer og øde, uberørte strender. Vi hadde en stopp på en bitte liten øy hvor vi fikk solt oss i den hvite sanden å badet og snorklet i det krystallklare havet. Her så vi noen små søte fisker vi ikke har sett før, men de viste seg å ikke være så søte som vi trodde, de var rett og slett aggressive! De svømte etter oss med gapende munn og en av dem nappet til og med Brita i leggen! Noen av dem kom etter meg også, men jeg slapp nok unna på grunn av mine panikkslagne spark ;)



Vi hadde en herlig dag ute på havet, blant urørt og spesielt landskap. Neste dag skulle vi også ut på havet, denne gang for å utforske livet som befinner seg under havflaten:) Men denne gangen var jeg og Brita rett og slett nervøsne før vi skulle kaste oss uti Komodos kjennte dykkesteder. For denne plassen er kjendt for sterke strømninger rundt øyene og utfordrene dykking. Noe som hverken jeg eller Brita har erfaringer med, så vi var ekstra spennte..og som nevt, nervøsne. Men vi hoppet uti det, satset på at det skulle gå smertefritt og berolige oss selv med at vi hadde mange erfarne dykkere rundt oss:)

Mer om den spennende dykketuren i neste innlegg:)

Singapore til Bali

Vi reiste fra Kota Kinabalu den 11. august, med fly til Singapore. Her skulle vi vente ca 3 timer til flyet vårt til Bali skulle avta. Da vi endelig kom til Singapore å skulle sjekke inn vår baggasje til Bali, oppstod det et problem.... Vi hadde booket biletten feil! Flyet vårt hadde faktisk tatt av uten oss den 10. august :(
"Herregud, er vi blitt helt hjernelammet etterhvert av dette avslappende livet vi har levd den siste tiden???" ...dette var det første vi tenkte da vi fannt utav at vi hadde bestillt biletten til feil dato! Off, vi følte oss ikke særlig lure der vi stod...så klar for Bali, men plutselig uten bilett!
Vi gikk til Air Asias skranke i håp om å få bytte om biletten, hehe smart hva? Bytte vekk en bilett som allerede var utgått! Hehe, selvsagt gikk ikke dette...
Men hell i uhell, de hadde enda ledige seter på flyet som gikk akkuratt denne kvelden :) Så det vi måtte gjøre var desverre å kjøpe enda en bilett...og omsider satt vi endelig på flyet.
Da vi ankom Bali tok vi en taxi til byen Kuta, til en av backpakkergatene der som heter Poppie Lane 2. Her hadde vi på forhånd booket et rom for en natt. (Det er høysesong på Bali nå, så vi brukte faktisk ca 7 timer på og finne noe ledig!) Omsider, etter å ha trasket litt rundt i gatene, fannt vi hotellet. Da begynnte uhellet igjen!! Vi sa navnet vårs og at vi hadde booket, men da så de bare rart på oss, de hadde ingen bookinger med dette navnet! Gjett om det var to jærbuer som ble temmelig røde i toppen da...det kan jeg love! Klokken var halv 1 på natten, og vi hadde ingen sted å bo...koselig! Ut på tur aldri sur,hmm, det var vanskelig å forholde seg til den i akkuratt dette øyeblikket kan en si... Etter ørten besøk på flere hoteller som var fullbooket, fannt vi endelig et ledig. Noe dyrt, men svette og slitne som vi var gadd vi ikke lete mer. Endelig en seng!

Dette var vår første dag her på Bali, så vi håper inderlig at resten av turen vår her i Indonesia skal gå litt glattere enn dette...Satser på hyggeligere oppdateringer senere :)`

Semporna & Mabol

Vi ankom den lille fiskebyen Sempora, etter vårt besøk hos slektningene våre i Sepilok. Semporna er en ganske liten og fattig by. Alle hadde fortalt oss på forhaand at denne byen var et skikkelig ”shitt hole”, og vi kunne se hvorfor da vi kom der. Skitne gater, et par tiggere, og enn kunne se på både husene og folkene at de ikke var blandt de rikeste. Det er faktisk det eneste stedet i Malaysia vi har sett som er så fattig, vanligvis er ikke standeren her så lav i Malaysia som i andre asiatiske land.

Men, for oss hadde det ingen betyding hvordan byen var, vi kom her pga en ting,og en ting alene! Nemlig dykking! Vi har fra flere folk fått anbefalinger om å reise hit, og vi er virkelig glade for at vi gjorde det. I Kota Kinabalu hadde vi alt booket en dag med dykking før vi kom hit,men siden vi kom en dag før vi egentlig hadde tenkt, tok vi like gjerne en ekstra dag med dykking. Scuba Junkies het selskapet vi booket dykkingen med, de gir meget gode priser og en får rabatter for hver dag med dykking. Siden vi dykket med dem fikk vi også rabatt på hostellet de drev, så alt i alt kom vi ganske billig utav det med tanke på hva vi fikk for pengene.

Den første morningen spratt vi begge opp av sengen klokken 07.00, med et stort smil og masse energi. Endelig ut på havet igjen, endelig reise til pene øyer å flotte strender...og endelig mere dykking. Vi tok båt til øya Kapalai hvor vi hadde det første dykket, det var kjempe flott! Vi så store skilpadder, crocodilefish, lionfish og masse pene koraller og andre fisker.


Lionfish, de er meget giftige og en kan faktisk dø om man kommer borti dem!

Etter dette gikk båten videre til øya Mabul, en av de meget kjendte øyene i dette området. Her hadde vi to dykk til. Et av ”divespottene” het Seaventure, og det var et av våres favorittdykk. Her hadde de lagt til kunstige vrak, sunkne hytter, og div annet som tiltrakk skapningene under vann. Bunnen bestod stortsett av sand akkuratt her,så det at det var kunstig tillagt gjorde ikke så mye ,siden de ikke ødelegger koraller o.l. Det var spennende og svømme rundt langt der nede (ca 18m dypt) blandt mørke overgrodde båter, hytter og andre ting som havet hadde overtatt. Utallige fiskearter svømmte rundt oss, store som små. Vi svømmte å tittet mellom plankene å fant stadig nye spennende vesner å se på. Her så vi også en av de største fiskene jeg har sett til nå, en Potato Grouper. Denne var litt på avstand, men var alikevell godt synlig, en stor rund fisk på ca 1m vil jeg tippe. Vi så også de fargerike Bluespotted Ribbontale-ray, Ribboneel og Parrotfish samt mange flere.

Ribboneel.


Parrotfish.

Verden under havet er magisk, og det er slett ikke lett å forklare alt det nydelige en ser og oppdager der. Alle de forskjellige fargene fiskene og organismene under vann har er ganske så facinerende, de har de merkeligste fasonger og konturer. Og der ligger man og flyter, med en følelse av vektløshet og bare observerer alle disse fargene og skapningene. En forsvinner hen i havets skjønnhet, og bare flyter med for en liten stund.... Helt til du er på vei opp til overflaten igjen, og finner ut at du faktisk har vært under vann i 60min uten å ane hvor tiden gikk! En herlig følelse :)
Det siste dykket denne dagen var også bra. Her dykket vi langs et lekkert korallrev med masse fisker og skilpadder. Her så vi blandt annet de tøffe "Box"fiskene.



Boxfish.

Vi var enda helt gira når dagen var slutt, og kjempe klar for enda mer dykking dagen derpå.
Og slik ble det, 3 til dykk neste dag, utfor øyen Sibuan og Mabul igjen. Like flott her også, forstår godt at disse stedene går under Asias beste dykker steder! Denne dagen fikk vi også sett en "Bended Seakrait", det er en havslange som er 3 ganger så giftig som en pytonslange, så vi hadde ikke hatt stor sjangs om denne hadde angrepet gitt! Men, de fleste dyrene vi har sett under vann til nå er lite agressive, så det er ingen grunn til bekymring.
Noe annet som er litt merkelig med dette her, det er at en blir liksom ikke redd de farlige tingene under vann på samme måte som på land. Hadde jeg sett en vill slange på balkongen der jeg stod, som jeg visste var giftig, hadde jeg nok kjennt en viss urolighet i kroppen. Men under vann er en liksom bare så facinert, at en på en måte ikke bekymrer seg i det hele tatt over det som faktisk er farlig under der...rart...



Anemone fish. (Nemo)

Etter to dager og 6 dykk, var planen vår å reise tilbake til Kota Kinabalu. Vi snakket frem og tilbake om hva vi skulle gjøre hele den andre dagen og ble ikke enige med oss selv. " Spare kroner til dykking et annet sted?" ..."men det er jo så flott og så billig her"...Brita; hmm.. du har jo bursdag snart Kristin...!?" Så jeg fikk den beste bursdagspresangen, på forskudd, 3 dykk under den fantastiske eksotiske havbunnen ved Mabul. Midt i blinken for meg som har rett og slett blitt skikkelig hekta på dykking nå, snille Brita..jeg gav henne sikkert 10 klemmer den dagen og neste dag:)

Så det endte med at vi gikk innom dykkesjappa samme morning som vi hadde tenkt å dra der fra. Vi krysset fingrene for at de hadde ledige plasser til oss ;)
Og heldige som vi var fikk vi plass denne dagen også. Vi styrtet tilbake på rommet å hoppet oppi bikiniene våre og gav beskjed at vi måtte ha en til natt på hostellet. Ingen problem. Kort tid etter satt vi igjen på dykkebåten med store glis på vei til Mabul :)

Sola skinte og dagen var det vi kan kalle perfekt! Vi fikk sett kjempe masse denne dagen som vi ikke hadde fått sett tidligere. Vi var jo på forskjellige steder å dykket hver gang selv om det var utenfor samme øy, så jeg var overrasket over all den variasjonen som var der.



Denne dagen fikk vi sett blant annet "Cuttle fish", "Frog fish" og en "Giant Grouper". Denne grouperen var kjempe svær. Brita trodde nesten et lite øyeblikk at den ville ta et jafs av henne da den kom svømmende nærmere og nærmere henne der hun satt på sandbunnen å observerte den. Men men, tipper den bare var like nysgjerrig som henne. Det var kjempe kjekkt å komme så nær en så stor fisk å se hvordan den svømmer rundt og leker seg under vann.



Cuttle fish.



Etter denne dagen visste vi at vi var nødt til å reise videre. Hadde vi blitt her lenger hadde vi sikkert vært blakke begge to etter en måned ! Men vi klager ikke, det var fantastisk dykking og vell verdt pengene :) Dette er et sted både jeg og Brita vil tilbake til, kun pga dykkingen!

Frog fish.

Det er og en annen øy i nærheten av Mabul som heter Sipadan, den er meget kjendt for sin variasjon og der er det også store fisker i bildet, Hammerhead shark, Whale sharks, Mantarays osv. Her ville vi veldig gjerne dykke, men vi måtte ha booket det ca 2 mnd i forveien for å få plass, for her er det kun ett få-tall som får dykket hver dag, så ventelisten er lang. Det visste ikke vi og vi var alt for sene med å sjekke det opp...Men jeg tror garantert at jeg reiser tilbake for å få dykke på Sipadan en gang i framtiden...:)

Vi har blitt hekta

Sepilok Orangutang rehabiliterings senter

For ca 4 dager siden, henger litt etter på bloggoppdatering..igjen... var jeg og Brita å besøkte det kjendte rehabiliteringssenteret for orangutanger i Sepilok. Dette senteret ble oppretter i 1964 for baby orangutaner som ble reddet for ulovlig jakt. Her blir de rehabilitert til de er i stand til å klare seg selv ute i det fri. Det kommer daglig mange besøkenes for å se de disse tøffe apekattene når foringstiden er.

At orangutanger er en art av menneskeapene (navnet betyr «mennesket fra skogen») å har mange og tydelige likhetstrekk med oss mennesker, var ihvertfall ikke vanskelig å se. De har faktisk 96,4% av samme DNA som mennesket!! Ganske sprøtt å tenke på. Jeg og Brita skvatt jo helste litt da det første som møtte oss da vi gikk langs boardwalken på vei bort til foringsstedet var en stor hunn-orangutang med en liten baby hengenes på bryste, vi hadde ikke ventet oss å få være kun en halvmeter fra disse store apekattene.




Det var stilig å observere dem når de kom svingenes i trærne, klatrenes på tau og når de satt å spiste med de menneskelige hendene..ikke minst stilen på de. Jeg og Brita lo godt når det var en som sto å støttet seg inntil et tre med kun den ene foten mens han spiste på en banan å kikket på oss. Nei de er rett og slett kule og vi er glade for at vi fikk sett dissen utrydningstruet menneskeapene ute i det fri og ikke i en trist dyrehage.













Vi hadde kun 2 dager her, siden plassen ikke har så mye annet å by på. Så da dro vi heller videre til Samporna for å dykke. Skriver mer om det i neste innlegg:)

Kota Kinabalu

Kota Kinabalu ligger på den øslige delen av Borneo, langs kysten med strender og tropiske øyer kun en liten båttur unna. Her bor det ca 620 000 innbyggere og byen er den største på øya Borneo og også Sabahs hovedstad. Det er en koselig fin by som er akkuratt passe stor. Her kan man nyte både by-liv med shopping, strender, øy-turer og det finnes mange forskjellige utflukter både til sjøs og inn i landet til landsbyer og regnskogen.

Vi var blant annet å raftet den ene dagen, langs Pandas river som ligger noen timers inn i landet. Denne elven skal visst ha de beste strømningene for rafting i sør-øst Asia. For å komme oss her måtte vi først kjøre bil 1,5 t for så å ta det eneste toget som finnes i Sabah og også det eldste i Borneo. Det var virkelig et antikk tog som tok oss langs elven inn i jungelen, forbi små landsbyer og frodigt landskap, sammen med lokale som kun har denne togforbinnelsen eller båt for å komme seg til og fra hjemmene sine.

Etter ca 1t med det humpitte og skranglete toget ankom vi basen for raftingen. Jeg, Brita og Laila var skikkelig i hundre og gal gledet oss til å prøve ut denne ekstremsporten, og vi kunne ikke komme oss fort nok ut i båten. Men vi var også litt smånervøsne, siden det var level 4-5, dvs en røff raftingtur og ikke akkuratt nybegynner nivå. At vi i tillegg hadde sett flere youtube snutter fra den samme elven, hvor båter velvet og folk datt av i hytt og vær mitt i de svære strømmningene gjorde ikke nervene bedre!


Jeg har jukset litt å tatt et bilde av rafting fra sammen elven som vi var i, fra internett, så dere får se litt av de sterke strømningene som er i elven:)



Men ihvertfall, vi raftet ned den lange elven og passerte de sterke strømningene med glans. Uten verken brukket arm eller noen form for skader. Men heller kroppen full av adrealin kick:) Det var utrolig gøy og vi klarte oss gjennom hele ruta uten å verken velte båten eller falle uti, noe som mange av de andre båtene som dro ut sammen med oss gjorde. Så vi var virkelig fornøyde å anser oss selv nå som noen fødte raftere;)

Etter å ha bodd 2 dager på hostel midt i byen, ble vi invitert av Gini, som er en Malaysisk venn av Britas familie, til å bo hos henne i et fint hus ikke så langt fra byen. Det var herlig å være i et hus igjen, med stort kjøkken hvor vi kunne lage mat og stue til å slappe av foran tv`n. Med den varme gjestfriheten Gini viste oss fikk vi med en gang en god "hjemme-følelse" hos henne. Gini tok oss med litt rundt forbi i byen. Blant annet så var vi ute å spiste på en fin resturante sammen med hennes to søstre.




Hun tok oss også med i et Malaysisk landsby bryllup. Det var en interesannt opplevelse. Det kan ihvertfall ikke sammenlignes med de bryllupene vi er vandt med. For det første så kunne de som ville dukke opp, folk som ikke var inviterte også. I følge Gini så var det mange som kom kun for maten! Det var heller ikke noe staslig kledning på gjestene, her gikk folk i alt fra vanlige dongeribukser til slitte t-shorter..å jeg, Brita og Leila som "stresset" oss litt opp før vi skulle dit pga vi ikke hadde noen fine selskapsklær. Vi så fort at det var ingen grunn til den bekymringen. Brudeparet var jo kjempe fine da, med hvit brudekjole og dress, likt som hjemme. Men, at forloveden også hadde hvit kjole som så ut som en brudekjole, var rart i våres øyne. Brudeparet så jo heller ikke litt lykkelige ut en gang, det kan dere se tydelig selv på bilde under. Nei det var et rart bryllup, men gøy å ha opplevd det. I følge Gini så var det ikke slik hun heller var vandt med og årsaken var nok pga at det var foreldrene så ville at paret skulle gifte seg på grunn av bruden var gravid. Så kanskje ikke så rart da at det var lite glede og lykke å se i øynene på de nygifte.



Ellers så hjalp Gini oss med å ordne diverse ting som vi måtte gjøre før turen gikk videre. Kjørte oss rundt når vi trengte det og ringte rundt å sjekket ting for oss. Vi ble virkelig tatt godt vare på og vi koste oss sammen med Gini. Vi setter virkelig pris på all gjestfriheten og godheten Gini viste oss og at hun åpnet sitt hjem for oss. En fantastisk dame:)




I går var jeg og Brita å dykket ved Mamutik island som ligger kun en liten båt-tur utenfor byen og er en av de 5 øyene som tilhører Tunku Abdul Rahman National park. Endelig strand, øy, sjø og dykking!! Vi hadde 3 dykk til sammen og tilbragte tiden mellom hver dykk på selve øya Mamutik. En liten fin øy med hvite strender og klar sjø. Jeg og Brita savner øy-livet utrolig mye nå, så bare det i seg selv gjorde dagen vår helt eneståendes. Selve dykkene var vi ikke så overbegeistret for. Det var ikke så rikt fiske -og koralliv som vi hadde håpet på og sikten var heller dårlig. Men det var herlig å bare komme seg i sjøen å dykke og leke seg under havoverflaten igjen:)



Mamutik island



I morgen dra vi atter en gang vider med nye opplevelser i sikte. Denne gangen til Sepilok for å besøke Borneos kjendte Orang-Utang rehabiliteringssenter:)



Snakkes snart igjen;)