Etter at Monica kom til Kuta, hadde vi oss først en god uke her å koste oss med avslappenes dager på stranden og festlige kvelder på byen. Det er kjekt å få besøk hjemmenfra, spesielt når det er 6mnd siden vi i det hele tatt har sett familie eller venner. Kuta er en perfekt plass å få besøk, for her finner man det meste. Plassen er preget av festglade ungdommer på kveldstid og surfefreakere og solslikkere på stranden på dagtid. Gatene er overfylte med både små typiske turist butikker og spesielt mye surfebutikker, siden Bali er kjendt for å være et mekka for surfere. Ellers så er det massevis å se og gjøre om man enten er kulturellt interessert, ute etter sportslige aktiviteter, shoppe eller feste hele natten og sole seg på stranden dagen lang. Her finner man noe for en hver.
Etter Kuta dro vi ett par dager til Nusa Lambongan. Dette er en av tre små øyer som ligger øst for Bali. Vi hadde store forventninger til denne øyen siden vi hadde hørt at den skulle være så nydelig med sine kritthvite strender og krystallblåe havet. Hadde det ikke vært for at det lå ankret opp båter langs hele stranden og at det var store jorder med tang og tare plantasjer ute i sjøen, så hadde vi nok reist derfra med sterke anbefalinger.
Det var en finurlig øy, så Brita kallte det. Ikke lett å forklare årsaken til den navnebeskrivelsen, da må man ha vært der selv. Men det var bare noe med hele øya, kanskje hadde det noe med de hardt arbeidene tang -og tare bøndene som jobbet flittig på «sole»stranden hver dag. Ellers var det veldig stille og rolig og ikke annet enn noen få hoteller, resturanter og små-butikker som lå på en rekke langs stranda som var overfylt med båter. Bak strandgata og innover bodde lokalbefolkningen i alt fra små falleferdige hytter til mur-hus. Generellt sett så ikke bo-standeren ut til å være den beste. Men øyas befolkning virket fornøyde å var hyggelige og smilende, akkuratt sånn vi er vandt med at det indonesiske folkeslaget er. Det som var interessant å se her på denne øya var tang og tare plantasjene. Det hadde verken jeg, Brita eller Monica sett før. Både menn og damer sto både tidlig på morningen og senere på dagen, når det var fjære, å plukket tang og tare på store jorden ute i sjøen, for så å bære den inn på land i kurver å legge den til tørk. Den videre prosessen kjenner vi ikke til, men det er tydelig at de driver med eksport.
Hovedgrunnen til at vi dro til denne øya var dykking, det kom vel ikke som noe sjokk:) Det er både Mola mola og Mantaray sesong her nå så vi hadde håpet på å få se disse store fiskene som kommer til dette dykkestedet kun ett par mnd i året. Men så heldig skulle visst ikke vi få være, for vi så ikke en eneste en. Vi så faktisk ikke noe spesielt i det hele tatt, men mye av grunnen til det er nok også at vi var så opphengte i å kikke etter Mantas og Mola at vi helt glemte ut resten av omgivelsene rundt oss. Men men, bedre lykke neste gang, vi fikk ihvertfall dykket igjen:) Etter vi hadde dykket, var det bare å pakke sekken å komme seg tilbake til Bali igjen, for Nusa Lambongang var ikke noe sted for oss å være over lengre tid, alt for lite interessangt og kjedelig.
Så var vi tilbake i Kuta, Bali, Indonesias svar på Aya Napa. Det er vell kanskje ikke så gale, men jeg tror ikke jeg overdriver når jeg tipper at gjennomsnittsalderen på besøkende her er 25 år. Da tenker jeg kun på her i Kuta og ikke de andre stedene i Bali. Jeg og Brita føler jo nå at vi er på ferie, ferie..hvis dere forstår, ikke en typisk backpacker tur i det hele tatt. For dette er noe helt annet enn steder vi trekker til og er vandt med å besøke. Men, det er greit med slike steder også....innimellom, men helst en sjelden gang og for en liten periode spør du meg!
Men så fikk vi atter en gang besøk hjemmenfra. Denne gang av min kjære far og kjæresten hans Tutti som skulle ha en liten stopp å besøke meg i Bali før de skulle reise videre til Australia. Å se familie etter så lang tid gjorde godt. Selv om jeg egentlig føler at det ikke er så lenge siden jeg så far og ihvertfall ikke at jeg har vært borte i hele 6 mnd fra familie og venner generelt sett...bortsett fra Ronny da, det føler jeg jo er en evighet siden..hehe! Men da jeg gav far og Tutti en god klem gikk det opp for meg at jeg faktisk savner folkene hjemme mye mere enn jeg trodde! Alt hjemme er så fjernt når man er ute på loffen, man blir distansert fra alt å lever i en boble fyllt med nye eventyr hver dag hvor man kan gjøre hva man vil når man vil. En totalt annerledes verden en hverdagen hjemme i Norge, en hverdag man fort glemmer i denne tilværelsen.
Jeg tilbragte 5 dager sammen med far og Tutti..luksus dager for en fattig backpacker som meg. Jeg fikk endelig spise mat på Hard Rock Cafe, noe som er alt for dyrt for mitt budsjett så jeg har ikke tatt meg råd til det, selv om jeg elsker maten der. Men når pappa betaler, så smiler jeg å spiser..til jeg nesten sprekker! Det maten koster på Hard Rocken kan jo jeg leve på i flere dager med den billige lokalmaten jeg spiser. Det var rett og slett som om jeg fikk litt dårlig samvittighet. Det er utrolig hvor stor pris man setter på sånne småting, som egentlig ikke betyr noe hjemme, når man er ute å loffer med ett stramt budsjett. Man får alt i et helt annet perspektiv å lærer å verdsette hver minste ting. Jeg nøt vært sekund av spisegilde, kunne tro jeg var ett barn som hadde gått over lenger tid uten godteri! At jeg i tillegg fikk ligge sammen med dem ved bassenget på hotellet, å bestille mat og drikke på deres rom-regning, satt meg ihvertfall i ekstase. Nei det er jammen ikke mye som skal til for å glede denne jenta lenger.
Shopping er aldri feil, ihvertfall ikke når man har verdens beste far som betaler;)
Vi hadde oss alle samme en av dagene en tur til Ubud, det ligger mere inn i landet. Alle sammen vil si jeg, Brita, Monica, far og Tutti. Her kjørte vi gjennom frodig og fin natur med grønne ris-terasser, eksotiske trær og små landsbyer. Langs veien så vi også mye av den typiske balinesiske arkitekturen med stein hugget ut i alle salgs formasjer og figurer, både i tempel og generellt sett hus og bygninger. Vi besøkte ett ape-tempel hvor det florerte av apekatter rundt oss og var på et høyt utsiktspunkt hvor man kunne se vulkanen Mount Batur.
En annnen dag så tok jeg, Brita og Monica surfekurs. Det var det jo ikke vits å bruke krefter på å prøve å få far med på det en gang, syns jeg ser han forresten. Sorry far, hehe:) Man kan jo ikke være på Kuta beach uten å lære å surfe. Det var utrolig gøy og vi merket fort at det er en typisk sport man kan bli hekta på. Så nå har vi alle tre planer om å forsette surfingen når vi kommer hjem:)
Lets go surfing on Kuta beach!!!
Nå kommer jeg faktisk ikke på noe mere å oppdatere dere om. Dagene går mye i det samme her og både jeg og Brita har kommet i skikkelig latmanns-modus, hvor vi i det hele tatt ikke har klart å bestemt oss hvor turen går videre. Det er så mye å se, så mye å gjøre at det rett og slett er vanskelig å velge. Livet er jammen ikke lett på loffen:)
